Knallhardt ultraløp med lange tradisjoner

Kullamannen er Sveriges desidert største 100-milesløp med lange tradisjoner. I år var også løpet kvalifiseringsløp til UTMB da det har blitt en del av UTMB World Series. Dermed økte også den internasjonale interessen, og også fra Norge stilte mange løpere.

I Kullamannen har det tradisjonelt sett vært 100 miles-løpet som har hatt størst status og som har hatt klart flest deltakere. Mens 100 miles-distansen har vært fulltegnet i mange år, har det vært langt enklere å få startplass på de kortere distansene. I år ble alle distanser fulltegnet på kort tid med stor internasjonal deltakelse.

Knallhardt og tradisjonsrikt

100 miles-løpet er kjent for å være svært tøft, og mange år er det bare ca. 40 prosent av deltakerne som fullfører løpet. Man kan undres hvorfor det er slik siden brorparten av løpet gjennomføres på lettløpte stier i flatt terreng langs kysten i Sør-Sverige.

I år var det ca. 60 prosent som fullførte løpet, noe som nok kan forklares av at det var relativt varmt, lite vind, en større andel internasjonale løpere som kanskje var bedre forberedt, og ikke minst at løypa var enklere i år enn tidligere. I år løp man nemlig bare ca. 20 km på «kullen» som er en kolle nær målgang. Selv om stigningen er beskjeden, er stiene teknisk krevende og ofte svært bratte der. Til neste år snur de løpet slik at målgang er i Båstad, og løperne av 100 miles-distansen må løpe tre ganger så langt på «kullen» før de får lov til å løpe de mer lettløpte stiene til mål. Da vil helt sikkert andelen DNF-ere øke dramatisk igjen.

I årets løp brøt mange av de norske løperne, og en annen forklaring på det kan være at de undervurderte distansen. Med så lettløpte stier i nærmest helt flatt terreng er det fort gjort å løpe alt for fort i starten.

Tredjeplass til Therese Dahl Årvik

I 100 miles-løpet ledet Norske Therese Dahl Årvik lenge, men endte til slutt på tredjeplass. Slik oppsummerer hun løpet og sesongen sin:

«Kullamannen startet svært godt for min del, og jeg følte meg veldig bra. Det var nydelig å løpe langs kysten i måneskinn. Jeg klarte å holde ledelsen i kvinneklassen ganske lenge, men begynte etter hvert å miste litt fokus. Da jeg ble tatt igjen av to damer etter rundt 130 km og jeg ikke klarte å henge med dem, ble det plutselig veldig tungt. Jeg klarte heldigvis å beholde tredjeplassen helt inn til mål og er alt i alt veldig godt fornøyd.

Å komme på tredjeplass i Kullamannen var en gøy avslutning på 2022-sesongen, som har gått bedre enn forventet. Jeg er først og fremst fornøyd med mine egne prestasjoner i løp nasjonalt og internasjonalt, men føler også jeg har lært utrolig mye og vokst som løper.»

Løpet ble til slutt vunnet av franske Claire Bannwarth. I år har hun deltatt i utrolige 13 løp lengre enn 100 miles, inkludert Ultra Trail Tarragona Sport HG – Long Trail Tarraconensis som er et 200 miles-løp. Med en slik utholdenhet er det ikke rart hun kom sterkt mot slutten av løpet.

Steien vant Sprint Ultra

I og med at 100-km-distansen også var kvalifiseringsløp til UTMB og UTMB CCC ble også denne distansen utsolgt på rekordtid. Det gjorde også at flere gode internasjonale løpere deltok. Først av alle i mål var norske Aasmund Kjøllmoen Steien som hadde sitt store gjennombrudd med dette løpet. Her er hans fortelling fra løpet:

«Fra start kjente jeg meg ganske pigg, og jeg lå i en sterk trio i tet inn i de første stigningene etter 7-8 km. Med erfaring fra tidligere løp ønsket jeg ikke å pushe pulsen for høyt tidlig i løpet, mest for å hold kontroll på fordøyelsen og næringsinntaket, noe jeg har slitt mye med denne sesongen.

Jeg synes løpinga fløt fint på de tekniske stiene tidlig i løpet, og selv om lederen løp godt ifra, så følte jeg at jeg hadde satt i gang et godt løp. Jeg hadde også noe glatte sko i stigningene på sti i starten av løpet, noe som gjorde at jeg måtte anstrenge meg mer enn optimalt for å holde flyten.

Frem til nærmere 40 km fløyt det brukbart på, og jeg kjente på ganske god kontroll selv om jeg begynte å bli trøtt (klokka var tross alt 2.00). På dette tidspunktet tok jeg plutselig igjen lederen som sleit med å ta til seg næring. Han la seg i rygg, og vi hadde bra trykk på de flate stiene, og passerte første 42 km på ca. 3.10 etter en del teknisk løping. Frem mot sjekkpunktet på 53 km løp jeg alene i tet, men kjente at det begynte å koste, og jeg løp med ganske kraftig hold og kramper i magen.

Ved sjekkpunktet på 53 km var planen å bytte flasker, ta med meg geler og mat fra drop-bag og løpe ganske raskt videre. Dette klarte jeg, og jeg forlot sjekkpunktet før noen andre hadde kommet inn. Men så startet den virkelige krigen. Med løping på en sandfylt kyststi ble kreftene sugd ut av kroppen, og på samme tid klarte jeg ikke å ta til meg næring. Jeg bestemte meg da raskt for ikke å presse i meg næring, så fra 55 km til mål så inntok jeg kun 5 dl sportsdrikk og litt Pepsi.

Jeg klarte å holde en grei rytme på de flate partiene frem mot 75 km, men jeg ble tatt igjen av to løpere på dette strekke, og de virket vesentlig piggere enn meg. Jeg konsentrerte meg da mest om å trygge tredjeplassen og holde løpinga i gang. Men ved sjekkpunkt Mölle på 87 km var det drøye 20 km igjen, og jeg kom inn på sjekkpunktet samtidig som nummer to løp ut fra sjekkpunktet. Her var jeg effektiv og hadde da som mål om å ta meg raskest og jevnest mulig gjennom den siste tekniske loopen med 7-800 høydemeter på mer eller mindre teknisk underlag.

Jeg fant en god rytme ut på Kullaberget, og med 12 km til mål hentet jeg inn svensken som da lå som nummer to. Jeg merket at jeg hadde et helt annet driv og mye mer energi enn han, og dette ga meg bare mer energi! Jeg trykket på videre med visshet om at lederen var 4-5 minutter foran, men jeg visste at alt kunne skje på slutten. Ved siste sjekkpunkt på 101 km fikk jeg se ryggen på lederen som løp ut av sjekkpunktet idet jeg kom inn, og da feide jeg rett gjennom sjekkpunktet. Jeg visste at jeg hadde gode bein og en bra flyt på stien, så jeg løp rett opp i tet og la inn et jevnt rykk som egentlig varte i 7 km, til mål! De siste kilometerne ble en rein nytelse hvor jeg nesten ikke følte meg preget, og selv om jeg ikke ante hvor langt det var ned til nummer to, så var jeg ganske trygg på at ingen kunne ta meg igjen i det tempoet jeg holdt.

 Etter 108 km kunne jeg krysse målstreken som førstemann, og jeg fikk dermed bryte UTMB-målseilet, en helt rå opplevelse.

Rammene rundt løpet var helt fantastiske med en legendarisk historie som bakteppe. Å løpe om natta satte også en ekstra spiss på opplevelsen, og stemninga ved start og mål var helt unikt! Så dette er et løp som virkelig kan anbefales.»

Stort frafall i 100 miles-løpet

I herreklassen gikk flere av de norske deltakerne i herreklassen hardt ut. Fra start løp Hans Christian Smedsrød av gårde med franskmannen Alexandre Boucheix. Hans Christian kjente seg sterk, men måtte dessverre bryte etter ca. 6 mil etter å ha fått sterke smerter i ryggen og hoften. Gjermund Nordskar startet også friskt og lå an til en pallplass, men fikk det skikkelig mot slutten. Han klarte allikevel å fullføre til en 20. plass. Beste nordmann ble Vemund Øvstehage på en 18. plass.

I 50 km-løpet kom Sindre Buraas på en fjerdeplass, drøye 16 minutter bak den svenske vinneren Jonatan Fridolfson.