Annerledesløperen

Tilbake til start

Et nytt skoleår er godt i gang og dagene er plutselig blitt mye travlere igjen. Det er viktig å finne tid til å være fysisk aktiv, men selv for den erfarne løperen kan det være vanskelig å få det til.
Av Cristina Pulido Ulvang
Høstløping: I høst satser jeg på korte, men hyggelige løpeturer, gjerne sammen med andre. (Foto: Cristina Pulido Ulvang)

Det er skummelt å være selvstendig næringsdrivende i en tid hvor alt endrer seg fort, og prisene skyter i været. Oppdragsmengden min er alltid ustabil, og det finnes ufrivillige stilleperioder hvor jeg ikke får jobbet nok og følgelig tjener mindre. Heldigvis har jeg en stabil familiesituasjon, så jeg slipper bekymringene til mange andre der ute, og det går stort sett bra. 

Jeg er nok preget av mange år med anstrengt økonomi som ung voksen, så jeg sier heller ja enn nei til oppdrag. Det gjør at jeg i perioder jobber mye – noen ville ha sagt altfor mye, og da er det vanskelig å få trent. Ja, jeg kunne stått opp grytidlig og løpt en tur, men det har blitt overraskende mye vanskeligere å få det til det siste året. Er det overgangsalderen, alderen generelt eller er det andre faktorer? Jeg har ikke svaret. 

Utfordrende langturer

Før sommeren var treningssituasjonen spesielt vanskelig. Jeg hadde meldt meg på noen få lange løp, og jeg fikk ikke til treningen slik jeg ville. Jeg kom meg ut, altså, men det ble mindre strukturert trening enn vanlig, og jeg fikk ikke til så mange turer i uka som jeg pleier. Det var utrolig hvor fort løpsformen dalte. Følgelig måtte jeg nedjustere distansene jeg skulle løpe.

Jeg var påmeldt et løp på 10 miles i slutten av juli. Jeg hadde ikke løpt noe i nærheten av den distansen siden april, og siden jeg pleier å slite med løping i varmen, bestemte jeg meg for å droppe løpet. Problemet mitt var at eldstebarnet mitt skulle delta for første gang og ville ha meg med, selv om vi ikke løp sammen. Jeg lovet ham at jeg skulle prøve meg, men jeg var lite optimistisk, og regnet med DNF. Utrolig nok gjennomførte jeg løpet godt innenfor løpets makstid. Dette styrket selvtilliten noe. I tillegg kunne jeg glede meg over at eldstemann fullførte i fin stil, som løpets yngste deltaker.

Endret fokus

Jeg begynte å tenke litt. Hvis det var så vanskelig å finne tid til langturene, ville det ikke være smart å senke kravene til meg selv? Jeg spurte meg selv: Hva er det jeg har tid til når verden stormer rundt meg? Korte turer. De pleier jeg alltid å få til.

I flere år har jeg lurt på om det var så smart at jeg gikk rett på 10 km og de lengre distansene. Jeg rakk aldri å lære å bli rask eller å takle korte distanser bedre. På mine langturer har det alltid vært de 5 første kilometerne som har vært verst for meg. Kanskje burde jeg ta det neste skrittet i planen min om å rette på tankesettet. Etter mye refleksjon kom jeg fram til at det viktigste er at jeg kommer meg ut regelmessig og opplever mestring. Det er jo mye lettere å sette av tid når du bare skal ut å løpe i litt over en halv time.

Gode opplevelser

Jeg var såpass heldig at det var mulig for meg å jobbe fra England deler av sommeren, og jeg tilbragte derfor mange uker sammenhengende der borte. Til tross for at jeg hadde mye å gjøre på jobben, klarte jeg å holde lørdagsmorgen hellig. Jeg dro rett og slett på parkrun-turné i Sør-England. Barna og jeg løp i flere forskjellige byer og ble kjent med mange hyggelige løpere og frivillige, og det ga meg mange spennende impulser. Dette ga et godt grunnlag for å øke løpemengden da jeg endelig kunne legge ned arbeidet for sommeren.

Etter hvert tenkte jeg at det kunne være en god idé å prøve virkelig å jobbe med farten, så jeg satte opp et program fra appen jeg bruker. Dette prosjektet ble ikke fullt så vellykket som jeg hadde håpet på da arbeidsmengden økte eksplosivt etter sommerferien, men jeg kom meg ut på de fleste turene denne gangen, og merket at formen begynte å ta seg opp.  

Mor og datter på tur

Jeg begynte også å løpe mer med tenåringsdatteren min. Vi løp sammen i nærmiljøet et par ganger i uka og deltok sammen på Ti for Grete på Oslo Maraton. Det ble en mye hyggeligere løpsopplevelse enn i fjor, og jeg følte at jeg klarte å disponere kreftene mye bedre enn tidligere. Det var også artig å se hvordan formen vår forbedret seg på kort tid fra å streve med å snakke sammen under turene etter sommerferien til å kunne ha greie samtaler underveis.

Vi dro også nylig på løpsferie i Nederland og Tyskland for å løpe parkrun. Det ble en fin høstferie. Vi hadde forskjellige fokus. Jeg ønsket å gjøre en god innsats med løpingen og løp jevnt i parken i Amsterdam, mens hun stoppet flere ganger for å ta bilder. Jeg ble belønnet for innsatsen og kom i mål før henne, noe som ikke skjer spesielt ofte. I Köln holdt vi følge hele veien, men for en gangs skyld klarte jeg å sprinte fra henne i mål. Også en god følelse!

Det neste målet vårt blir Hytteplanmila om kort tid. Det blir hennes debut der, og jeg håper at jeg klarer å forbedre tiden min fra i fjor, men jeg trener ikke spesifikt mot distansen, så det er ikke sikkert. Det blir nok en fin tur uansett, og jeg kommer til å få god hjelp av den unge fartsholderen min, som stadig minner meg på at jeg starter for raskt, og som holder meg i sjakk.

Langsiktige gevinster

Fremover skal jeg prøve å jobbe med farten. Jeg nekter å tro at jeg ikke har mer i meg, men jeg sliter veldig med å gå opp et gir, så jeg er nødt til å finne ut av dette. Jeg vet også at vinteren og de glattene veiene ligger rundt hjørnet, så jeg får en kort periode til å jobbe med farten. Det med å forbedre tidene rett før isen legger seg, er noe jeg har en tendens til å gjøre – og jeg mistenker at jeg ikke er den eneste som gjør det samme. Egentlig litt dumt fordi man må nesten starte forfra til våren.

Jeg har dog vært flink til å holde meg til løftet jeg ga meg selv for noen måneder siden, og heller jobbe med meg selv og melde meg på løp når det passer. Det er bra for meg å ha noe å strekke meg etter, men akkurat nå tenker jeg at det er viktig å bygge meg selv opp fra start.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de senere årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)




© Alle rettigheter. Kondis 

Til toppen