Atrieflimmer i idretten

Atrieflimmer, også kjent som hjerteflimmer, er den mest kjente formen for hjerterytmeforstyrrelse, med en forekomst på 3-4 prosent i den voksne, norske befolkningen. Det vil si at 140-150 000 personer er rammet. Forekomsten øker med økende alder, og det er få med diagnosen i aldersgruppen under 50 år. Noen er imidlertid arvelig belastet og kan få diagnosen i yngre alder. Menn er noe mer representert enn kvinner, med en fordeling på henholdsvis 60 og 40 prosent.

Atrieflimmer kan utløses både under aktivitet og i hvile, men har gjerne sammenheng med faktorer som for eksempel høy belastning, alkohol, koffein, nikotin og stress. Det oppstår en feil i de elektriske signalene i forkamrene (atriene) i hjertet, som fører til at hjerterytmen blir uregelmessig og unaturlig rask. Hvilepulsen kan øke til mer enn 140 slag i minuttet (s/m) under et anfall, mot normalt 60-80 s/m og ned mot 40 s/m hos godt trente personer. 

Anfall som går over av seg selv i løpet av én uke, kalles paroksysmal (anfallsvis) atrieflimmer. Dersom anfall varer lenger enn én uke, har man persisterende (vedvarende) atrieflimmer. På sikt gir atrieflimmer økt risiko for tromber (blodpropp) og hjerneslag, spesielt hvis det er kombinert med risikofaktorer som diabetes, røyking, høyt blodtrykk eller overvekt.

Atrieflimmer påvirker livskvaliteten til mange, med symptomer som hodepine og svimmelhet, tretthet og redusert søvnkvalitet, hjertebank og brystsmerter samt pustebesvær. Ikke minst er symptomene ubehagelige og kan oppleves skremmende. Graden av symptomer er varierende. Noen har lite eller ingen symptomer, andre plages i så stor grad at de trenger akutt behandling på sykehus, og noen får symptomer kun ved aktivitet. Yteevnen under trening og konkurranse kan reduseres med 20-25 prosent på grunn av at en mindre mengde blod blir pumpet ut fra hjertet. 

Fysisk aktivitet er bra, men …

Det er forsket mye på betydningen av fysisk aktivitet for helsa, og vi vet godt at det å være i regelmessig fysisk aktivitet med moderat intensitet er bra på mange måter. Det har positiv effekt på vår psykiske helse, det forebygger livsstilssykdommer som fedme, høyt blodtrykk og diabetes og er også forbundet med redusert risiko for atrieflimmer sammenlignet med fysisk inaktivitet. Derfor er det urovekkende at den nyeste nasjonale undersøkelsen (utført av Norges idrettshøgskole i samarbeid med Folkehelseinstituttet, 2023) viser at majoriteten av nordmenn ikke når opp til anbefalingen for fysisk aktivitet på 150 minutter per uke, eller 300 minutter per uke for de med 8-10 timers stillesitting per dag.

Vi kan uten tvil ha fordel av å bli mer aktive, men trenger ikke hoppe over til den ekstreme enden av skalaen da det finnes støtte for at langvarig, intens utholdenhetstrening øker risikoen for å rammes av hjerteflimmer med opptil fem ganger. Den samme risikoøkningen ses ikke ved mindre intens mosjon.

Overtrening og hjerteflimmer

Marius Myrstad er overlege og forsker ved Bærum sykehus og leder for The Norwegian Exercise and Atrial Fibrillation Initiative NEXAF, og har blant annet forsket på hjerteflimmer hos birkebeinere. Ifølge ham har resultater vist at birkebeinere er generelt lite plaget av sykdom, og de er friskere og lever lengre enn befolkningen for øvrig. Men det er ett unntak: Selv om birkebeinere ellers er friske og sunne, har de en høy forekomst av hjerteflimmer. Det samme er vist i studier på deltagere i Vasaloppet, der de med flest deltagelser og raskeste tider har høyest risiko for å utvikle atrieflimmer.

– Vi vet at forekomsten av atrieflimmer er påfallende høy blant supermosjonister, bekrefter Myrstad. 

Hva så med profesjonelle idrettsutøvere? I media kan man få inntrykk av at atrieflimmer forekommer hyppig, men Myrstad forklarer at media bruker begrepet atrieflimmer også når det kan dreie seg om andre, beslektede hjerterytmeforstyrrelser (supraventrikulære tachykardier). De vil også gi svært rask hjerteaksjon og opptre anfallsvis, men i motsetning til atrieflimmer er anfallene mer kortvarig, og pulsen er regelmessig.

– Forekomsten av reelt atrieflimmer blant idrettsutøvere på elitenivå er mindre undersøkt, sier Myrstad. 

Hvem rammes?

Forekomsten av atrieflimmer øker med alderen både i den generelle befolkningen og blant idrettsutøvere, men en særlig økning ses blant menn i alderen fra cirka 50 år og oppover. Tilstanden er sjelden før 50-årsalder, men blant personer over 80 år har så mange som 20-25 prosent i befolkningen atrieflimmer.

Den tidligere nevnte kjønnsforskjellen med fordeling på 60/40 mellom menn og kvinner synes å være noe annerledes blant idrettsutøvere, der treningsrelaterte hjerterytmeforstyrrelser ser ut til å være mindre vanlig blant kvinner enn menn. Myrstad forteller at de for eksempel fant at 16 prosent av de kvinnelige birkebeinerne hadde atrieflimmer (etter 10 års oppfølging), mot 29 prosent av de mannlige. Kjønnsforskjellen kan forklares med biologiske og hormonelle faktorer, eller at noen kvinner får avbrekk fra hardtrening og satsing i forbindelse med graviditet og småbarnsliv.

Det er ikke bare alder som påvirker risikoen for å utvikle treningsrelatert atrieflimmer, men også hvor mange år av levetiden man har drevet regelmessig utholdenhetstrening på relativt høyt nivå. Blant mannlige deltakere i Birkebeinerrennet har studier vist at risikoen for å utvikle atrieflimmer øker med 16 prosent per tiår med utholdenhetstrening. Menn som har drevet med utholdenhetsidrett i mange år har en betydelig lavere forekomst av andre hjerte- og karsykdommer og lav forekomst av risikofaktorer for slike sykdommer, men har en lik eller høyere forekomst av atrieflimmer enn mindre aktive på samme alder.

Hvordan kan det ha seg at risikoen for atrieflimmer er større enn det deres ellers gode helse skulle tilsi? Jeg spør Myrstad om han har en forklaring. 

– På grunn av høy belastning på muskulaturen er hjertet ofte større hos topp­idrettsutøvere og toppmosjonister enn mindre aktive personer; hulrommene er større og hjerteveggen tykkere. En større pumpe som kan forsyne kroppen med rikelige mengder av oksygenrikt blod er en ønsket effekt av utholdenhetstrening, men noen av disse forandringene er samtidig forbundet med uheldige bivirkninger, som økt risiko for atrieflimmer.

Spørsmålet om supermosjonister som rammes av atrieflimmer kunne unngått det om de hadde trent på et lavere nivå, synes ikke Myrstad er enkelt å svare på. 

– Risikoen påvirkes av individuelle faktorer som genetisk disposisjon og om man har andre risikofaktorer for atrieflimmer, som for eksempel høyt blodtrykk, overvekt og diabetes. Noen hadde nok blitt rammet uansett, mens andre kunne kanskje unngått det ved å trene på et mer moderat nivå.

Behandling

Type behandling ved atrieflimmer avhenger blant annet av hvor mye personen er plaget, og eventuelle andre sykdommer. Blodfortynnende medisin gis for å forebygge hjerneslag hos personer som ikke er voldsomt plaget av anfall, men har risikofaktorer som høyt blodtrykk, diabetes eller alder over 65 år.

Hos de som er veldig plaget av anfall og symptomer, anbefales rytmemedisiner eller ablasjon. Betablokkere senker blodtrykket og belastningen på hjertet, men på grunn av at hjertet får lavere frekvens og svekket kraft til å trekke seg sammen, vil den fysiske kapasiteten til personen begrenses noe. Dette kan oppleves som en plagsom konsekvens for mange. I et webinar fra kompetansetjenesten «Trening som medisin» sier lege og postdoktor Jon Magne Letnes at en løsning kan være å bruke betablokkere kun ved behov, eller redusere doseringen. Dette må vurderes av den behandlingsansvarlige i hvert enkelt tilfelle.

Ablasjon, der et kateter blir ført inn i blodårene, er en behandling som kan vurderes til personer som ellers er stort sett friske. Mange opplever betydelig bedring eller blir helt kvitt sitt atrieflimmer med slik behandling, men det er også mange som får tilbakefall eller trenger flere behandlinger for å bli helt friske.

Også supermosjonister og idrettsutøvere må følges opp av lege og behandles etter behov. For selv om de er spreke og ellers har god helse, er de ikke forskånet fra at atrieflimmer gir økt risiko for hjerneslag.

Aktivt liv etter atrieflimmer?

For mange er idretten en livsstil, og det et stort ønske å fortsette med aktivitet selv om man har opplevd episoder med atrieflimmer. Det er fortsatt mange kunnskapshull i forskningen, blant annet på hvordan trening påvirker graden av og tilbakefall av atrieflimmer, hvordan ulik intensitet påvirker sykdomsforløpet, og hvilke langtidseffekter trening har. Men det ser heldigvis ut til at joggesko og skisko ikke må legges på hylla. I de gjeldende europeiske retningslinjene (2021) står det at man bør vurdere fysisk aktivitet som en del av behandlingen av atrieflimmer, men at uforholdsmessig høy mengde trening bør unngås. Hva som er «uforholdsmessig høy mengde trening», blir ikke beskrevet.

I en HUNT-undersøkelse på over 1000 pasienter med atrieflimmer så de en 20-60 prosent lavere risiko for hjerneslag og andre hjerte- og karsykdommer hos de som trente i tråd med anbefalingene. En annen studie har funnet at trening reduserer mengden atrieflimmer og bedrer livskvaliteten, sammenlignet med å ikke trene. Det finnes også studier som ikke ser en effekt av trening, men det er ingen funn som tyder på at moderat trening øker byrden av atrieflimmer, spesielt ikke hos de som er inaktive eller trener lite i utgangspunktet.

Men hva med utholdenhetsutøvere og -mosjonister; kan de fortsette som før, eller skal de trappe ned eller legge opp?

Svaret på dette ønsker Myrstad og kolleger å finne i en studie som undersøker hvordan personer som har opplevd treningsrelatert atrieflimmer, kan og bør trene. I studien deles deltakerne tilfeldig opp i grupper som i en periode på 16 uker enten skal fortsette med trening med høy intensitet, eller redusere treningsintensiteten. Alle deltakerne får grundige hjerteundersøkelser, de får treningsklokker for å monitorere aktiviteten, og de får en chip under huden for kontinuerlig overvåkning av hjerterytmen. Forskerne ønsker stadig flere deltagere, og personer som har fått diagnostisert atrieflimmer, ellers er stort sett friske og trener minst fem timer i uken kan være aktuelle for å delta i studien. Studien foregår på sykehus i Trondheim, Bærum og Tromsø. Interesserte kan komme i kontakt med forskerne via nettsiden www.nexaf.no/detraining.

Ikke vær redd, men aktsom

Målet med denne artikkelen er ikke å gjøre Kondis-lesere bekymret og engstelig for å trene.

Vi vet at regelmessig fysisk aktivitet er viktig og bra for alle; det forebygger en rekke kroniske sykdommer og bidrar til god livskvalitet, sosialt samvær og glede.

På nettsiden atrieflimmer.no kan vi lese at det er sunt og trygt å drive med fysisk aktivitet også selv om man har diagnosen, at det for de fleste ikke er noen spesielle restriksjoner når det gjelder aktivitet, og at nylige publiserte forskningsresultater faktisk indikerer at intervalltrening kan være gunstig for mange atrieflimmerpasienter. De skriver videre at noen pasienter erfarer at det er viktigere med god oppvarming etter at de fikk atrieflimmer, og at de orker omtrent det samme som før hvis de bare starter litt forsiktig de første 15 minuttene. Andre opplever atrieflimmer kun når de anstrenger seg kraftig, og da vil det være naturlig å ta hensyn til det.

Til slutt kommer artikkelforfatteren med en generell oppfordring om å være forsiktig med for rask økning av treningsbelastningen, og å ta hensyn til helheten i hverdagen. Selv om man er i god nok form til å tåle treninga som står på planen, kan full jobb og familieforpliktelser bidra til at totalbelastningen blir for stor, og over tid gi mer plager og sykdom enn treningsgevinst. I en aktiv hverdag må det legges inn rikelig med tid til restitusjon og hvile, noe som er viktig av flere grunner enn bare risikoen for atrieflimmer.

Kilder

Marius Myrstad, overlege og forsker på Bærum sykehus og leder for The Norwegian Exercise and Atrial Fibrillation Initiative NEXAF.

Skiklubben: Hjerteflimmer. Publisert 09.02.25.

Webinar arrangert av Trening som medisin (St. Olavs hospital og NTNU): Trening ved atrieflimmer: Hva vet vi, og hva gjenstår? Publisert 06.03.24.

Norges idrettshøgskole og Folkehelseinstituttet: Kartlegging av fysisk aktivitet blant voksne og eldre 2020-22 (Kan3). Publisert 26.04.23.

Nettsiden atrieflimmer.no

Om artikkelforfatteren

Ane Korsvold (f. 1991) jobber som klinisk ernæringsfysiolog hos Falck Norge AS i Trondheim. Hun er glad i alt som byr på frisk luft og økt puls, men på øverste hylle står løping i terrenget og skiturer i fjellet. Hun forsøker å inspirere til et sunt kosthold og en aktiv hverdag på Instagram, med kontoen

@ane_svetterognyter. (Foto: Alette Alvheim)