Leder
Det viktige målet
Jeg skulle løpe London Marathon i 2020, men så dukket Covid opp. Jeg tenkte da å løpe i 2021, men Covid var fortsatt i aller høyeste grad levende. I 2022 hadde jeg ikke lyst fordi da var løpet flyttet til høsten. Ergo ble 2023 siste sjanse for å få brukt startnummeret fra 2020.
Planen ble lagt sist høst, og jeg skulle gjøre det ordentlig denne gangen. Trene riktigere, trene smartere og ha de rette skoa. Og i dagens verden med sosiale medier, podcaster, nettsider og ikke minst mange trenere, burde det være lett å finne de rette svarene og dermed fikse London Marathon greit.
Jungel av informasjon
Men i denne jungelen av informasjon og meninger så har det nok vokst frem en liten opprører i meg. Alt har blitt et fokus på den såkalte supermosjonisten som kun har en tanke i hodet – nemlig km-tider på maratonfart. Og da i en maratonfart som for de fleste av oss er ganske langt unna vår realitet.
Opp i alt dette så har flere Kondis-medlemmer sagt til meg – at de vil ha mer stoff om den «vanlige» mosjonisten.
Er det så viktig å prestere? Er prestasjon det som driver de fleste? Hva skjedde med de som egentlig bare ville løpe fordi det er gøy?
Dette har jeg tenkt masse på i vinter, særlig på mine langturer mot London, ofte i selskap med min gode venn Ole Arne. Vi har også diskutert tider, økter og generelt tenkt ganske høyt. Men ingen av oss har som mål å bli supermosjonist. Vi gjør så godt vi kan på hver økt – og resten blir som det blir. Sånn har jeg tenkt i hvert fall.
For første gang
Mitt mål for London var tatt litt ut av luften: 3.15 var tiden jeg hadde i hodet. Uten at jeg tenkte noe særlig på hva det betyr per km i starten. I 2001 løp jeg London Marathon for første gang, og jeg løp ganske ok – faktisk den dag i dag min nest beste maraton noensinne.
Og nå mange år etterpå innser jeg at jeg nok hadde vært under den magiske sub 3-grensen hvis jeg hadde skjønt konseptet om maratonfart. Så allerede i 2001 var supermosjonist noe jeg aldri kunne bli.
Når dette skrives, er London Marathon over. Jeg kom til start, men aldri til mål. Eller kanskje jeg gjorde det likevel?
Jeg tror kanskje det. Og kanskje – eller ganske sikkert – burde jeg nok ha hatt litt samme tankegang under mange av mine fullførte maratonløp, nemlig totalt fravær av det å skulle prestere, og i stedet heller bare løpe og suge til meg masse energi. Det var det som gjorde at jeg denne gangen nådde mitt mål for dagen – nemlig å ha det gøy så lenge beina mine ville løpe.
Folkehelse og treningsglede
I Kondis snakker vi om folkehelse og treningsglede. Det er også det viktigste i mitt univers, og i London søndag var det akkurat det jeg holdt på med.
Sånn skal det være også neste gang jeg deltar i løp, og bare så det er sagt: Mosjonisten kan også løpe ganske fort …
