Lang jubileumsmarsj i Syd-Tyrol

Snømengden har variert, og det er ikke uvanlig at det er altfor lite snø til å lage skiløyper nederst i dalen langs elven, men så lenge det er kaldt nok, har de laget kunstsnø. Det må mye kunstsnø til for å lage 70 km med skiløyper, men det har de stort sett klart, så også i år.

Løypene er for det meste smale, med bare to klassiske spor, ofte avgrenset av elven på den ene siden og bilvei/fjell/trær/bygninger på den andre siden. Men noen steder går løypen på åpne områder med opptil flere spor.

Det mest spesielle med Marcialonga er at løypa går gjennom flere landsbyer, og der lages ikke løypa før natten før selve løpet fordi gatene nødvendigvis brukes til vanlig bruk på dagtid.

Interessant reise

Selve reisen er interessant i seg selv. De fleste flyr til München og kjører i 4 timer med bil derfra gjennom Østerrike og Italia med utsikt til høye alpefjell hele veien, før en til slutt selv kjører opp i fjellene i Trentino. Tar en seg tid til en rast eller tre underveis, får en også med seg de lokale mattradisjonene og oppdager de ulike prisene i opptil 3 forskjellige land. Underveis kan en også se de tallrike kirkene gjennom dalene, men også et og annet slott og borg.

Ettersom Marcialonga går opp og ned langs en elv og gjennom landsbyer, er det mange steder en kan bo langs løypa, og en er som oftest ikke langt fra start eller mål. Det er derfor lett å komme seg ut på ski i løypa også i dagene før selve konkurransen. Starten ved Moena er omtrent midt på strekket langs elva, mens mål er litt lenger nede i dalen, men høyere opp i høyden. Derfor er avslutningen, siste 3 kilometerne, kjent for å være brutal med mye stigning.

Mange norske

Nordmenn har deltatt i Marcialonga så lenge det har vært arrangert, men etter 2000 ble det så populært at de norske bortimot var i flertall. Jeg gikk første gang i 2012, og da traff jeg nesten flere kjente nordmenn i målområdet enn i et norsk skirenn.

Det sies også at det var nordmenn som var årsaken til at de gikk over fra skøyting til klassisk på 90-tallet.

De senere årene er det blitt stadig flere som staker på blanke ski. Det gjelder alle i eliten, men flertallet går nok fortsatt med festesmurning. For selv om det er en relativ lett løype, er det en del bakker, og 70 km er langt uansett hvor lett terrenget er.

Marcialonga inngår nå i SkiClassic-serien, og er i tillegg ett av de fire viktigste rennene i den serien, sammen med Jizerska i Tsjekkia, Vasaloppet og Birkebeinerrennet. Ettersom alle skirennene sendes direkte på NRK søndag morgen, har interessen for å gå disse rennene holdt seg godt.

Med Rustads eliteteam

Jeg var så heldig å reise ned sammen med et av eliteteamene i SkiClassic, ettersom klubben min Rustad har et eget team. Vi var tre mosjonister sammen med åtte aktive utøvere.

Været var perfekt denne gangen. Det er som regel iskaldt om morgenen, og så blir det varmere utover dagen, som regel med varmegrader, våt snø, dårlig glid og spor. Men i år var det faste fine løyper og kuldegrader hele veien.

Det er nesten alltid litt kaldt om morgenen, og en må møte opp i god tid for å varme opp, gå på do, levere klesskift som fraktes til mål, og stille opp i båsen i konkurransedressen. Det er fryktelige mange folk som virrer rundt rett før start, så en må beregne ekstra tid til alle gjøremål for å unngå å stampe i kø. En må gå inn i en bås etter hvilken pulje en er seedet i, og da kan det bli litt kaldt før en slipper ut i sporet.

Kritisk i starten

Det mest kritiske er i starten hvor en går rett inn i en motbakke for deretter å renne utfor og blant annet inn i en 90-gradersving mellom husene. De første kilometerne er det veldig trangt, og en oppdager fort at det er varierende tempo og ferdigheter til de rundt deg, både bedre og raskere utøvere og noen som har bedre tid.

Jeg deltok for sjuende gang og stresset ikke med å gå forbi og passet godt på stavene mine med korte stavtak. Men likevel brakk jeg staven for første gang i Marcialonga da en bak meg gikk fiskebein og tråkket rett på staven.

Arrangøren har stavposter hver femte kilometer, og ettersom jeg gikk uten festesmurning måtte jeg stake 5 km med en stav før jeg fikk en ny stav. Stavene arrangørene stiller med er ikke de stiveste, og de har kun én type: Vanlig gammeldags løkke rundt hånden, men jeg fikk riktig lengde i alle fall.

Uforglemmelig tur

Turen ble likevel fin selv om tiden ble min dårligste så langt. Men med blå himmel, faste fine spor, gode drikkestasjoner, bra stemning av folk som heiet og støyet med bjeller i hver eneste landsby, ble det nok en uforglemmelig tur. Etter noen få kilometer passerte jeg hotellet vårt, men jeg var ikke fristet til å stå av, heller ikke på returen.

Hele tiden går vi langs elven og ser de høye vakre hvite fjellene rundt, i alle fall hvis en løfter hodet litt. Av og til stiger vi opp i høyden og får enda mer utsikt – og en lang utforbakke etterpå. Høyeste bakken er rett før Moena hvor en da får stor fart tvers gjennom byen. Hvis en vrir hodet litt til venstre et stykke etter Moena får en øye på de to store hoppbakkene som ble brukt under VM for noen år siden.

Etter 45 km går en gjennom en av de største byene i dalen, Predazzo. Her er det spurtpris og masse leven, både musikk og heiing. Her er det også målgang for de som velger den kort varianten av Marcialonga.

Etter Predazzo er det fortsatt lett terreng, helt flatt med jevn helning nedover i takt med elven og store åpne områder. Men samtidig begynner det å tære på kreftene, og de som har åpnet for hardt blir nå stadig passert av de som fortsatt har masse krefter. Heldigvis er de største køgåingene er over, og i perioder kan en til og med risikere å gå alene.

Snart kommer vi også til VM-stadion i Val di Fiemme hvor vi må gå en liten runde inne på stadion før vi suser nedover mot starten av den slalåmbakken hvor Tour de Ski avsluttes.

Målområdet i sikte

Der passerer vi også Gondolene som kan frakte oss direkte opp til målområdet i Cavalese. Faktisk kan jeg i flere kilometer med lengsel se opp mot Cavalese og drømmer om målgang og hva jeg skal spise og drikke.

Nederst i dalen begynner vi å gå oppover elven igjen. Da merkes det veldig godt at vi har gått over 60 km på ski, og samtidig vet vi at herfra til mål er det bare motbakke. Den mentale styrken blir dermed satt på prøve.

Etter at vi krysser elven for siste gang, er det kun 2 km til mål, men det er også de bratteste og lengste kilometerne på hele turen. Det står masse folk som heier og støyer med bjeller langs løypa, så det er bare å gå alt en kan og bruke de siste reservene.

Etter målgang leverer vi ski i deponi, finner skifteklærne og kan nyte masse godsaker. Jeg stapper i meg banan, mørk sjokolade, kjeks og Cola. Det kan skiftes både inne og ute, men de fleste står ute og skifter og skravler i en liten park.

Velfortjent feiring

Ikke lenge etter meg kommer den andre mosjonisten i klubben, Dennis Jakobsen. Den tredje mosjonisten i klubben er kona hans Ingeborg Avlund. Hun startet litt senere, så vi rekker en tur innom torget i Cavalese hvor det fullt av folk, mye musikkorkestre og massevis av boder som selger mat og drikke. Dessverre tok de bare kontanter, noe vi ikke hadde, kun kort på klokka, så det ble ikke noe mer mat på oss.

I stedet gikk vi nedover bakken vi akkurat hadde gått opp på ski for å heie inn Ingeborg. Det var fint i solen og vi fikk sett mange løpere som kjempet seg oppover. Deretter tok vi bussen tilbake til hotellet, og etter en rask dusj bar det rett ut på nærmeste restaurant.

Den raskeste i Team Front Rustad IL var 24 år gamle Hans Petter Rolke som vokste opp i Kristiansand. Han ble nummer 28 og slo både Anders Aukland og Petter Northug jr., så det går an å gå fort på ski selv om en ikke er omgitt av skiløyper hele vinteren.

Men den aller beste i klubben ble 22 år gamle Amund Riege som ble nummer fem, men han gikk for et svensk lag i år, Team Ramudden.