Gulljenta portrettert med gullpenn

Dette er en velkomponert biografi fra perm til perm. Vi blir ikke bare godt kjent med Marit Bjørgen og hennes karriere, men vi blir også dratt gjennom boka fra spenningspunkt til spenningspunkt. 

Bunnpunktet

Biografien innledes med bunnpunktet i Marit Bjørgens liv, lørdag 21. februar 2009 i Librec, Tsjekkia. Hun hadde dratt til VM med en drøm om gull og endte på 19. plass på 15 kilometer fellesstart med skibytte. To dager tidligere hadde hun kommet på 16. plass på 10 kilometer klassisk. 

Ingerid skriver:

«DET HAR BLITT SEINT da de er tilbake til utøverhotellet. De spiser kveldsmat sammen. Marit sier god natt og finner veien til rommet sitt, helt innerst i korridoren. «Hotell» er forresten å ta i, de er innkvartert i ei nybygd studentblokk i utkanten av Liberec. Therese bor tvers over gangen, for en gangs skyld deler de ikke rom. For en gangs skyld er det helt greit. Nå vil hun bare være alene. Lukker døra bak seg. Endelig stille. Hun tar av seg skoene, henger opp jakka, den kjennes plutselig tung. Pakke ut av sekken? Orker ikke. Pusse tenner? Seinere. Hun går mot senga og kjenner at klumpen i halsen er i ferd med å briste. 

Er det over nå?»

SMS via Fred Børre

Det er vel ikke feil å røpe at Marit bestemte seg den natta for at bunnpunktet i Liberec ikke skulle være slutten. Hun ville tilbake i toppen. Hun hadde fortsatt mye uoppnådd innen langrennssporten, men før Ingerid tar oss gjennom den ferden, tar hun oss med til nåtida og ei Marit Bjørgen som har lagt opp som langrennsløper, blitt mamma til to gutter, og som bor sammen med olympisk mester i kombinert, Fred Børre Lundberg. Vi får bli med inn på kjøkkenet i rekkehuset idet Fred Børre får en SMS som egentlig var til Marit. Den var fra Jørgen Aukland i Team Ragde Eiendom som lurte på om Marit ville gå Vasaloppet for laget hans. 

Ingerid skriver:

«Fred kikker opp på Marit, som var blitt stående borte ved kjøkkenbenken. Hun føler at hun ser ut som et spørsmålstegn – et litt smilende spørsmålstegn, riktignok – og vet ikke helt hva hun skal si. Det er som om noen har kalt på henne fra et parallelt univers, og hun må bruke noen sekunder på å skjønne hva som faktisk er budskapet.»

Det var to år etter at Marit la opp at SMS-en tikket inn på Fred sin telefon. Jørgen lokket med at hun kunne hevde seg bra i Vasaloppet med langt mindre trening enn hun var vant til å legge ned den tida hun var aktiv. Dette var et mål hun kunne jobbe mot samtidig som hun bodde i Oslo og brukte tida sammen med familien. Marit brukte ei uke på å tenke seg om, og sakte, men sikkert ble hun overbevist. 

Dalsida over Rognes

Ingerid lar det stå åpent hva som skjedde videre. Det får vi ikke vite mer om før helt i slutten av boka, i epilogen. Det er i epilogen Marit blir født som langløper, men før den tid skal vi bli kjent med ungjenta Marit fra Bjørga, et gårdsbruk i dalsida over Rognes. Der nede i dalen går Rørosbanen. Der renner også Gaula – en av Norges beste lakseelver. 

Ingerid Stenvold skriver:

«Etter ei mil langs fylkesvei 30 kommer du til Rognes. Bygda gjør ikke mye ut av seg i dag. Butikkene, posthuset, bakeriet – bare noen store, tomme vinduer ut mot veien forteller at de var der en gang. Nå må du til Støren for å handle. Den oransje skolebygninga ligger fortsatt der ved brua, selv om klokka klang for siste gang i 1999. Men Rørosbanen stopper her. Laksen biter.

Her vokste Marit Bjørgen opp. Det vil si ikke nede i bygda, men oppe på Bjørga.»

Vi får være med Marit gjennom barne- og ungdomsår, allsidig idrett og etter hvert spesialisering mot langrenn, junior- og seniorlag, og flere NM-, VM- og OL-deltakelser. Vi blir kjent med ei beskjeden jente som etter hvert vokser opp til å bli en omsorgsfull mor for hele kvinnelandslaget. Vi får høre om kroppsfokus og dopingfrykt, om beinharde intervaller og trivelige, rolige skiturer i høyden i Seiser Alm, og vi får høre hvordan hun møtte Fred:

«VM 2005 var over. Det definitive gjennombruddet. Marits karriere og liv som langrennsløper skulle aldri bli det samme. Nå gjenstod bare festen – for endelig var det tid for å senke skuldrene og feire, slik unge voksne tidlig i 20-åra gjør. Og noen ganger kan en fest tidlig i 20-åra forandre et helt liv. Etter pressekonferanser, medaljeseremoni og TV-sending skulle hele laget og støtteapparatet på en bedre middag. Dit skulle også den tidligere kombinertløperen, OL- og VM-vinneren Fred Børre Lundberg», skriver Ingerid til slutt i kapittel 4 i del 3 av boka. 

Heldigvis slipper ikke Ingerid leseren der. Vi får lese mer om møtet mellom de to i kapittelet som følger. 

Mennesket og idrettsutøveren

Dette er en svært velskrevet biografi om Marit Bjørgen. Ingerid har valgt ut de viktigste hendelsene og gitt en svært god beskrivelse av mennesket og idrettsutøveren Marit, samtidig som hun behersker skrivekunsten til det fulle, og leseren dras fra kapittel til kapittel gjennom Marits liv. Tida flyr, og plutselig er en 275 sider velskrevet historie over. Den 10 sider lange epilogen til slutt blir en fin dessert. Helt til slutt kommer en oppstilling av alle mesterskapsmedaljer og resultater fra OL, VM og NM. Her er også alle verdenscupseire ramset opp i tillegg til de seirene hun har hatt i Holmenkollen.

En dag måtte det komme en biografi om Marit Bjørgen. Jeg er svært glad for at jeg valgte å lese den Ingerid Stenvold har skrevet.