Norge på langs

Lindesnes-Nordkapp «Self-Supported» – en reise med mening

Som den svenske poeten Karin Boye sier det i et av sine dikt: «Nog finns det mål och mening i vår färd – men det är vägen som är resan värd.»
Av Otto Gullesen
Veien og vogna: Sennalandet bød på en skikkelig lang rett-fram-strekning. (Foto: Otto Gullesen)

Opp siste lange bakken. Slettelandskapet lå foran meg i all sin prakt. Masse reinsdyr både på veien og i terrenget. Asfaltstripa strekte seg helt ut i horisonten. Flere mil med lange sletter i et høyfjellsområde opp mot 385 moh i Alta og Hammerfest kommune. Jeg fikk fart på vogna og fikk strekt ut innover viddene. Denne dagen står som et av høydepunktene på turen. Midnattssol og bein som fungerte topp.

En løpedag med Simen Holvik på hans fantastiske løpetur Norge på langs (NPL), Nordkapp – Lindesnes med støtteapparat juli 2021 var nok. Nok til at tanken på å gjøre dette selv satte seg. Kunne han, kunne vel jeg også? 62 år. Hm? 

Starten: En optimistisk Otto Gullesen la ut fra Lindesnes en solfylt vårdag. (Foto: privat)

Permisjon fra jobben

Ganske snart var jeg overbevist om at alderen hadde liten betydning. Beina var godt trent. Utfordringen sitter i hodet. Etter familieråd med min kone Lill-Ann søkte jeg permisjon fra jobben i Schlumberger. Våren 2022 måtte det gjøres. Jeg ville ikke vente, for det er ingen garanti for at helsa er god om jeg venter til jeg går av med pensjon. Svaret på søknaden kom samme dagen. Kjør på!

Denne løpeturen der jeg skulle være selvhjulpen, var planlagt siden september 2021, med start i sør for så å løpe med våren mot nord. Planen var å komme til Nordkapp før min kone gikk ut i ferie – 6 uker med 60 km per dag. Alt utstyr skulle fraktes i en baby-jogger, og jeg skulle mest mulig ligge i telt og lage min egen mat. Ergo, ingen følgebil eller noen som serverte meg frokost/middag eller gjorde innkjøp, vasket klær osv.

En tanke var helt klar. Dette måtte bli en reise opp gjennom vårt langstrakte land og ikke et race mot klokka. Jeg skulle være på farten, treffe mennesker langs med veien, se fantastisk natur og kjenne vær og vind på kroppen. Kort sagt: være på loffen. På min egen måte.

Utover våren forandret turen seg fra å være en ren egotur til også å bli en mulighet til å bidra med ressurser inn mot Gjerpen IF sin nye Paragruppe. Gruppa var ny på huset med lite utstyr og dårlig økonomi. I lag med ledelsen på klubbhuset fikk vi satt opp en Spleis som skulle gå under løpet mot nord. Jeg fikk en god følelse for dette initiativet.

Ingen vei tilbake

8. mai stod jeg på Lindesnes fyr i nydelig vårvær. Litt familie og noen venner var møtt opp. Vogna så noe overlesset ut der den stod ferdigpakka. Telt, sovepose, kokeutstyr, klær, fotoutstyr, mat osv. Hadde jeg bommet litt her? Etter fotografering var det hele i gang. Ingen vei tilbake. Etter at bilene med familie og venner hadde passert, var jeg alene på veien. En god følelse. Nå startet eventyret!

Den første uka gjennom Sør-Norge gikk jevnt og bra. Mye opp og ned med mange daler som skulle krysses. Gjennomsnittlig gjorde jeg unna 58 km og 690 hm om dagen. Det var det som var mulig med ei vogn som kunne veie over både 30 og 35 kg. Selv i bratte nedoverbakker ble det slitsomt. Mye bremsing gjorde musklene på fremsiden av lårene såre. Den tunge vognen gjorde at jeg måtte gå i nesten alle motbakker med litt stigning. Og da gikk tiden. 

På Notodden løp jeg rett til postkontoret og sendte hjem 6 kg. Både systemkamera, fotostativ og iPad måtte ryke. Jeg hadde hatt en tanke om at kveldene i teltet ville bli lange. Da kunne jeg ligge og redigere bilder samt skrive i reisebloggen, men det ble med tanken. 

Dagene gikk stort sett slik: Opp klokka 6.00. Avreise 7.45. På veien stort sett 9-11 timer inkludert mindre pauser. Slå opp telt, vaske seg, på med ull fra topp til tå, lage middag (les Real Turmat), oppdatere Strava, Instagram med kopi til Facebook, snakke med kona på telefon, lese et par sider i min reiselektyre «Og Solen Går Sin Gang» av Hemingway før øya datt ned. Dette ble kopiert uten unntak i 46 løpedager (jeg ble ikke ferdig med boka!). Gode vaner ble utrolig viktige for meg. Ryker de, begynner nedturen.

Traseen: Norge er langt – ca. 2586 km – når det skal løpes på langs.

Besøk av løpevenner

Hyggelige innslag underveis var løpevenner som kom og slo følge noen mil. Ånund og Christian fra Skien, Øyvind fra Bø, Kjetil fra Kongsberg og Espen fra Levanger. Men vogna fikk de ikke puffe.  Den skulle bare jeg dytte helt opp!

 Nå flatet landet litt mer ut, over Toten og opp til Ringebu. Men der var det også mer trafikk og veier lite tilrettelagt for myke trafikanter. På tur inn på villcamp litt sør for Ringebu stoppet plutselig en bil. Ut kom Gjerpen-medlemmene Cathrine (leder i Paragruppa) og Jon (leder i skigruppa) med familie, bikkjer og en diger pose med seigmenn! Hvilken glede for en trøtt asfaltsliter.

Turens tøffeste etappe ble de 60 kilometerne opp fra Ringebu over Rondane og nedover mot Folldal. 60 km, 1120 hm og en babyjogger med vekt tilsvarende en unge på kanskje 7-8 år. Gå gjerne ut og prøv en kupert runde i nabolaget. 

Balsam for kropp og sjel

En ting merket jeg etter hvert på meg selv: Jo lenger ut i løypa jeg kom, jo bedre ble humøret. Lysten til å komme meg i gang på min daglige etappe økte på ettersom dagene gikk. Jo flere mil jeg la bak meg, jo bedre fungerte både kroppen og hodet. Jeg trivdes bedre og bedre for hver dag. Tunge tanker hadde ikke plass, og daglig bevegelse ble rett og slett balsam for både kropp og sjel.

Med Rondane kom kjølig vær, noe som fulgte med meg opp over Hjerkinn og stort sett gjennom hele Trøndelag. Med en tynn 3-sesongs sovepose og morgentemperaturer nede i null var det godt at jeg hadde varmt nattøy. Etter at jeg kom meg opp fra lavlandet på Østlandet kom også en god følelse av ferie og frihet og med det en herlig følelse av å være på loffen. I dette landet har vi enda rikelig med muligheter til å campe nærmest hvor vi vil, og den muligheten omfavnet jeg. Mange fine villcamper fulgte. Campingplass ble brukt ca. en gang i uka, mest for å få en skikkelig vask av meg selv og klær. 

Opp om morgenen! Det ble etter hvert mer og mer viktig for meg å stå opp når alarmen gikk klokka 6.00. Det var noe med å holde skuta i gang og holde kursen stødig mot nord. Klarte jeg å komme meg på veien i henhold til planen, så skulle jeg klare å komme meg opp til Nordkapp. 

Siste overnatting: Reisen nærmer seg slutten – målet er bare et dagsverk unna. (Foto: Otto Gullesen)

Regnvær og mismot

Jeg fikk riktig nok en liten motivasjonssvikt i Trøndelag. I et kupert lende like etter Klæbo rotet jeg fælt med kartet, og resultatet ble en del kilometer omvei. Da jeg hadde gjort unna ca. 35 prosent av distansen, kom regnvær og mismot. Jeg klarte dog å holde dagskvoten med kilometer. Etter hvert passerte jeg porten til Nord-Norge, og humøret steg betraktelig. Dagen etterpå var jeg kommet halvveis til Nordkapp, og da var jeg ganske sikker på at målet skulle nås. 

Plantar Fascitt-skaden, som jeg hadde pådradd meg i oppkjøringsfasen til turen, holdt seg heldigvis i bakgrunnen. Jeg skiftet sko hver 20. kilometer og varierte hyppig mellom to forskjellige par innleggssåler jeg hadde med, noe som reddet turen for meg.

En helt klart motiverende faktor var det ukjente som lå i terrenget foran meg. Jeg visste aldri hva som lå bak neste sving. Og ettersom jeg kom nordover, ble naturen mer og mer magisk. Ut Storfjorden med Lyngsalpene på min venstre side to hele dager, samt en lang dag over flate og høyfjellslignende Sennalandet i Finnmark var to høydepunkter på turen. Det å bevege seg sakte gjennom et slikt landskap var rett og slett helt fantastisk.

I øvre del av Nordland og inn i Troms fulgte et mareritt av tunneler for en fotgjenger. Mange kilometer omveier, mange skumle tunneler med dårlig plass og lysforhold. Jeg hadde gruet meg til dette og var veldig glad da de fleste var unnagjort. I tillegg til mange trailere begynte også ferietrafikken å øke på med mange bobiler på veien. Mange steder måtte jeg virkelig passe meg.

Et lite felleskap

På veien nordover traff jeg på flere som syklet NPL eller hadde syklet opp fra Europa via Finland. To ganger traff jeg noen som skulle gå hjem, til henholdsvis Italia og Spania! Vi «reisende» ble nærmest et lite felleskap på veien mot nord eller på campen. Noen av disse syklet såpass seint at jeg holdt følge med dem i flere dager.  

Starten: En optimistisk Otto Gullesen la ut fra Lindesnes en solfylt vårdag. (Foto: privat)

Jeg både gledet og gruet meg til turen tok slutt. Nå nærmet Nordkapp seg med stormskritt – i dobbel forstand. Siste dagen fra Honningsvåg til Nordkapp bød på såpass mye vind at jeg noen steder knapt kom meg fremover. De siste kilometerne ble likevel en ren triumfferd innover platået til Nordkappsenteret med både tutende biler og glade turister vinkende ut av vinduet. En fantastisk følelse kom da jeg til slutt klatret opp til globusen som markerer toppunktet. Der ventet min kone Lill-Ann som jeg ikke hadde sett på en del uker, og det ble et gledens gjensyn. 

Når dette skrives i begynnelsen av august er løpet godkjent som «Fastest Known Time (FKT) Self-Supported NPL». Rekorden ryker fort om du ligger på hotell og spiser kafemat hele turen. Da blir vogna eller ryggsekken lett. Jeg håper noen prøver med telt hele veien og setter en standard!

Hvis noen skulle ønske å slå meg i denne rekorden, går det nok rykende lett med hotellovernatting og kafebesøk (godkjent iflg FKT), men skal man følge den nå satte standarden, kjør på med telt og Real Turmat! Jeg gir gjerne tips og råd til nestemann.


Suksesskriterier

  • Mange mil i beina (over flere år)
  • Sterk motivasjon
  • God planlegging (bommet litt her med for tung vogn)
  • Opp om morgenen
  • Løp for en sak (da bør du komme til mål)

Norge på langs – oppsummert

Mange har gått i terrenget og gjerne brukt 2-3 måneder. Første gang løpt av Erik Nossum på 42 dager, og så repetert av Simen Holvik på fantastiske 26 dager. Begge ble hjulpet med følgebil. Dette ble det første løpet med «self-support». 45 løpedager, 2586 km og 28 384 høydemeter. 2 dager hjem i begravelse, ellers ingen kviledager. Offisiell tid 47 døgn, 1 time, 42 min og 18 sek. Snitt 56,2 km/dag og 617 hm/dag. All bagasje medbrakt i en baby-jogger på 35+ kg. 42 netter i telt og 4 netter under tak. Spleisen fikk inn kr 67 000 kr. I tillegg midler fra bedrifter til kjøp av 3 spesialsykler til paragruppa i Gjerpen Idrettsforening i Skien.




© Alle rettigheter. Kondis 

Til toppen