Om avhengighet

Det er høysesong for løp, og mange av oss løpsavhengige har trent for et løp med startnummer på brystet i lang tid. Selv om C19-infeksjonen satte meg en del tilbake, har jeg hatt god kontinuitet på treningene. Formen ser ut til å komme seg i den gamle kroppen. Jeg har derfor begynt nedtellingen til maratonløp i både Berlin og Valencia. 

Det passet derfor veldig dårlig å tryne på et av intervalldraga på Marienlyst-banen tidlig i august. For å unngå å kollidere med en som brått skiftet bane, tråkket jeg på lista og mistet balansen. I fallet smalt jeg haka i aluminiumslista så tennene klappet sammen over tungespissen. Kneet og begge hendene traff tartandekket relativt synkront, og jeg ble hudløs. Blodet rant både her og der. 

Det var som om alt skjedde i sakte film. Jeg svevde over meg selv og så ned på de komiske armbevegelsene som ikke på noen måte var i stand til å få kroppen i rett posisjon. For 30 år siden hadde jeg bare hinket meg inn igjen og løpt videre. Nå kavet jeg med armer og bein, som kun en gammel mann på 60 år uten spenst er i stand til. Hvor mange ganger armene svingte rundt fra skulderleddet før de traff tartan-banedekket, vet jeg ikke. Det eneste som er sikkert er at det ikke hjalp å veive med armene, og at det å bite «av seg» tunga er vondere enn å slå huden av kneskåla. 

Blodig og forslått haltet jeg meg til bilen og fikk renset sårene. Dagen etter fallet kom jeg meg nesten ikke ut av sengen. Jeg hadde vondt fra hæl til kjeve. Trøkken hadde gjort det gamle skroget mitt «rammeskjevt». Signalstoffene i hjernen forsvant som dugg for sola, og depresjonståka la seg som et mørkt teppe over meg.

Ingen viking

Folk mener mye om mine prioriteringer, spesielt om det som handler om løping. «Du er hakke sprø, har du ikke sjekket dåpsattesten din? Du er en aldrende mann, Cato, og må slutte med all denne løpingen». Eller: «Fytti, du er en skikkelig viking, ingen ting ser ut til å stoppe deg!» 

Noen av karakteriseringene fnyser jeg av, andre gjør det godt for selvfølelsen å høre. Sannheten ligger nok et sted midt imellom. Jeg er ingen viking, men et sårbart menneske på alle måter. Jeg løper fordi rusen jeg får av å trene er så sterkt at det å avstå gir meg abstinenser. Avhengighet kalles det! 

Banesåret

Kun få uker føre mine viktigste løp i 2022 er jeg altså skadet. Håpet er at det ikke vil være så alvorlig som etter Berlin Marathon i 2016. For i ukene etter løpet kom jeg meg ikke opp av sengen, men måtte rulle meg ut. 

«Banesåret» fikk jeg trolig 7. januar 2017 under Mørketidsløpet i Tromsø. Etter runding ved Sydspissen løp vi inn i 9 sekundmeter vind midt imot. Isen og snøslapset rett i ansiktet pisket meg sår og rød i huden. Det var bortimot umulig å se neste steg i traseen. Kondisgeneralen Tim Bennett var frisk denne dagen og løp meg opp etter 13 kilometer. Da forstod jeg alvoret og tro til for å legge meg i ryggen hans. Det skulle jeg ikke ha gjort. Det knaste i bekkenet og jeg ble kvalm. Aldri har jeg hatt det så vondt og gravd så dypt. Men jeg kom i mål og vant utrolig nok min klasse! 

Neste løp for sesongen var det ultra-vonde 50 kilometerløpet på Bislett. På løpsdagen var det nesten ikke mulig å komme seg ut av sengen, og jeg tenkte at det smarteste hadde vært å være hjemme. Men ingen ting er mer forsmedelig enn å ha DNS eller DNF bak navnet på resultatlisten. Det skulle bare ikke skje! Lidelsesreisen begynte idet startskuddet gikk og endte ikke før jeg sank sammen på en stol etter målgang. Belønningen ble klasseseier igjen. 

Skryteliste …

Dette er ikke en skryteliste, men ingressen for å forstå hvordan en veteranløper reagerer på det å bli skadet. Hjernen min er ikke skrudd sammen særlig annerledes enn for resten av klodens drøye 7,3 milliarder mennesker. Vi er alle disponert for avhengighet. 

Alkohol og nikotin er nok det flest slaver for. De kjemiske stoffene angriper grunnleggende hjernefunksjoner og setter oss ut av spill om den daglige dosen ikke inntas. Så sterk er avhengigheten at det får voksne mennesker til fylle de to eneste organene de har i kroppen for luft med tjære. Nikotinet tas opp i blodet, og de avhengige faller til ro når gifta virker. Selv på sykehusets kolsavdeling står syke pasienter på terrassen og smugrøyker. I alt slags vær, sommer som vinter, i årene før de blir innlagt, står de iført slåbrok på trappa og suger i seg gifta før frokost og tannpuss. Dette handler ikke om sarkasme eller karikering, men om avhengighet. 

«I am addicted»

«I am addicted to something – running!» Det høres tøft ut på engelsk, men kan være skadelig som annen avhengighet. Fra jeg var midt i 40 årene har jeg tatt mine daglige doser to ganger om dagen. Det har ført til seriøs avhengighet. Mengden har økt år for år som for enhver junkie. Hverdag og ferie planlegges slik at dagens to doser kan inntas. Uten dem blir jeg rastløs, irritert og søvnløs. Da jeg ble skadet i 2016/17, var behandlingen såre enkel om kroppen skulle leges. Mine to doser må kuttes ut, «end of discussion». Spørsmålet var hvordan? 

Jeg gikk systematisk til verks og ryddet huset for alt som kunne minne om rusen jeg fikk av å løpe. Mobilkontaktene og Facebook-vennene jeg hadde «ruset/løpt» sammen med, måtte blokkeres til jeg ble rein. All kontakt med miljøet måtte brytes. 

Hver dag i mange år hadde jeg gledet meg til å løpe. Ingen ting kunne måle seg med en real treningsøkt bortsett fra konkurransene da. Jeg var definitivt en løps-junki! Avhengigheten kom snikende og jeg ruset meg med kroppens egne lykkehormoner. Det ble min bane. Skaden kom og satte en bråstopp for all løping. MR-bildene viste tretthetsbrudd i bekkenet.

Abstinensene

Bråstoppen var seriøst vond for kroppen, men enda verre for psyken. Jeg følte meg som et vrak. Nettene var uten søvn, dagen uten ro. Det var som om «maur» krøp rundt under huden, musklene skrek etter å få sin dose, temperament og blodsukker var ute av kontroll. Frustrasjon og sinne rev og slet i meg. Porselenet fra svigermor gikk jevnlig i veggen med et knas. 

Hvordan det er å være avhengig av noe, forstås ikke av de som ikke selv er det. Vi kan riste på hodet over at noen er avhengig av å spille på enarmet banditt, tobakk, piller, alkohol eller narkotika. Men for de som er avhengig, slike som meg, handler det om å overleve hverdagen. 

«Cold turkey»

Å slutte umiddelbart med stoff, etter år med avhengighet, kan være dødelig. «Cold turkey» er et utrykk når en avhengig bråstopper med alle former for rus. Konsekvensen kan være systemisk sjokk og død. Begrepet «cold turkey» dukket opp på 1920-tallet i Amerika. Helt uttømmende hva uttrykket formidler, er det vanskelig å si. Kanskje handler det om slik jeg følte det i det øyeblikket jeg ikke lenger kunne løpe. For da ble huden blek og nuppet seg svakt som på en kald kalkun.  

Det er bare de tøffeste som velger et avvendingsregime som «cold turkey». Her er det ingen nedtrapping. Fra å innta store doser den ene dagen, er det slutt dagen etter. Fordelen med kuren, er at den ikke krever noen forberedelser eller spesielt opplegg. Alle terapeutene, psykologene, legene og forståsegpåerne parkeres på sidelinjen. Du fighter alene. Idrettsvraket er alene i sin lidelse 24 timer i døgnet 7 dager i uken, helt til kroppen er restituert. 

I tilstanden «cold turkey» måtte jeg beskytte meg fra alt som kunne minne om det å løpe. Jeg måtte se en annen vei hver gang en løper passerte meg. Selv treningstøyet mitt ryddet jeg ut av skapet. Ingen ting skulle tenne gnisten i meg. 

MR-bilder fra Unilabs løy ikke, løpingen var over for meg, kanskje for alltid. Det var seriøs krise i hodet. 

Angsten

Forskning viser at toppidrettsutøvere som brått eller planlagt slutter å trene, sliter med sitt nye liv. Slik er det for mosjonister og supermosjonister også. Joacim Walltin i Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon (NISO), hevder at ni av ti toppidrettsutøvere uttrykker angst for et liv uten idrett. Med 600-700 timer med trening i året, ved siden av jobb og familie, var livet mitt å regne som toppidrett i mitt hode. Fra den ene til den andre dagen var det bråstopp. 

Etter tryningen på Marienlystbanen var jeg altså skadet igjen, og det er vanskelig! Jeg forventer ikke at noen skal forstå at det er som å bli truffet av en eksistensiell og paralyserende tsunami, men det er det! 

«Hope in a hanging snore»

Noen dager etter fallet begynte de verste vondtene å gi seg, men hamstringen kranglet litt. Jeg løp likevel de fleste øktene tilnærmet likt som før jeg tryna, men hele tiden med en tanke om at det kan «smelle» når som helst i hamstringen. Jeg ble rett og slett usikker og kjente at jeg løp anstrengt.

Derfor oppsøkte jeg Andreas Thoen Johansen, min lokale kiropraktor på Konnerud i Drammen. Han gikk systematisk til verks, snakket og spurte, tøyde og presset. Muskler og ledd ble vridde og presset på i vinkler de sjelden er i. Hamstringen ble også «angrepet» på flere måter, og det var ingen tegn til skade eller noe vondt. 

– Til å trene så mye som du gjør Cato, er du i ganske så god forfatning. Noe stivhet og begrenset bevegelighet noen steder, men ingen ting av bekymring, var beskjeden. 

Det var som om ordene hans løste opp en «knute» i psyken min. Angsten for at noe var galt å kunne forårsake en større skade når som helst, forsvant. Jeg kjente at det han gjorde for å sjekke mine ledd, sene- og muskelfester, nervebaner og muskler var seriøst håndverk! Jeg ble trygget. Kropp og psyke henger sammen, og vi må være i balanse for å kunne prestere. Etter behandlingen var det som om jeg gikk på en rosa sky de få kilometeren hjem. Jeg var sjekket og trygget på at treningen kunne fortsette.

Etter at jeg begynte å skrive i Kondis, er det mange som har kontaktet meg med ulike spørsmål Jeg gleder meg over de jeg kan inspirere og hjelpe folk over dørstokken, til et liv i aktivitet. Kanskje er du skikkelig kvestet akkurat nå, men «there is hope in a hanging snore», som Nils Arne Eggen sa. Jeg brukte fire lange år på å få til noe som liknet kneløft etter skaden i 2016/17. 

Denne teksten skrives få uker etter at jeg falt på Marienlystbanen, og nå går det som du skjønner ganske så bra! Jeg har trua. Som veteranløper graver jeg dypt og gleder meg over å ta små steg av gangen når det butter, men lett er det ikke alltid for en som er avhengig av to doser om dagen.

Drømmen om sub 2.50 i 2022 lever fortsatt, men størst av alt er løpsgleden

To be continued!

Kiropraktor Andreas Thoen Johansen:

– Øk belastningen gradvis

Undersøkelsen av Cato viser at alder bare er et tall. For hans alder og aktivitetsnivå er det lite å plukke på. Litt stivheter i korsryggen og positiv nervestrekktest, noe som kan forklare plagene han har kjent i hamstringen, da alle muskeltester og andre provokasjonstester av hamstring og muskulatur i høyre ben var normale. Interessant nok er det litt svakhet i venstre hamstring, der det også er noe mer stivhet rundt hans venstre hofte. Høyre ankel er også noe stiv i bøy. Oppsummert lite funn på en gammel og herjet kropp. I min praksis er det mange aktive i alle aldre. Ski, sykling, fotball, håndball, løping m.m. Den vanligste feilen er at mange øker belastningen for fort. Rådet til Cato og andre veteranløpere er hovedsakelig å øke belastningen kontrollert og gradvis og lytte til kroppen. Ikke ignorer vondter som ikke gir seg.

Fysioterapeut Andreas Thoen Johansen

Født: 23.07.90
Arbeid: Kiropraktor hos Din Kiropraktor på Konnerud, Drammen
CV: Tidligere leder i Kiropraktorenes Idretts- og rehabiliterings organisasjon (KIRO), videreutdanning innen idrettsmedisin og idrettskiropraktikk.
Interesser: Nyfrelst løpeentusiast