En brutalt bratt fjellultra

Porto Moniz er i begynnelsen av desember nesten øde og forlatt. Nordkystens karrighet blir enda mer påtakelig i skumringen. Restaurantene er opplyste, men gaper tomt. 

– På denne årstida blir det bare dagsbesøkende fra Funchal, men de drar jo tilbake om ettermiddagen, forklarer eieren av snackbarene langs med havet i Porto Moniz. Her sitter en på første parkett til Atlanterhavets voldsomme omfavnelse av de kvasse lavasteinklippene. 

– I to uker i januar bruker bølgene å slå opp over muren. Da kan det være farlig å oppholde seg her, for de massive bølgene bryter av stykker av klippene som så kastes opp på kaia. 

Nabobyen Seixal hviler på et platå langs kysten, omgitt av stupbratte fjell. På dagtid surfer ungdommene nede ved den svarte lavastranda. Ved småbåthavna like ved ligger senteret for konkurransen med start og målgang. 

Ultraløpet på 100 km starter ved midnatt. Bare 26 løpere har kommet til start – 5 kvinner og 21 menn. En del av de påmeldte mangler på grunn av reiserestriksjonene med krav om både vaksinepass og negativ PCR-test. 

Intim og uformell

Små løp har imidlertid sin spesielle sjarme. Før start presenteres alle deltakerne med navn av løpsleder Patricio Fernandes. Stemningen er intim og uformell. 

De første 7,5 timene foregår i mørket. Etter ha å ha klatra bratte bakker i timevis møter deltakerne kalde vinder oppe på toppene som ligger ca. 1700 meter over havet. Men omtrent med det samme går ferden ned mot havnivå igjen. Det er virkelig et Sisyfos-arbeid for sterke bein og sterk psyke. Løypa inneholder nesten 6000 høydemeter opp og like mye ned. 

Før ville jeg valgt 100 km-løypa, men denne gangen nøyde jeg meg med 55 kilometeren. Etter tre tidligere løpsreiser hit visste jeg at øya hadde eksepsjonelle forutsetninger for fjelløping, og jeg hadde erfart at hver kilometer på Madeira er veldig lang og tar betydelig lengre tid enn en vanlig kilometer. Terrenget er virkelig bratt. 

I månedene før løpet hadde derfor styrketrening på treningssenteret vært en viktig del av forberedelsene. At styrketrening er grunnleggende for terrengultraløping på Madeira, innså jeg med det samme på min første løpsreise hit. Uten ordentlig styrke blir de lange og bratte stigningene en møysommelig plage, for ikke å snakke om unnabakkeløpingen som gjør enda mer vondt i lårmusklene. 

I tillegg ville jeg brukt lette staver for å få ekstra kraft oppover. De siste ukene før løpet prøvde jeg til og med å gå ned i vekt for å gjøre de lange stigningene lettere. 

Brødskiver i vesten

Starten for 55 km-løperne går klokka 6 neste morgen. I min nervøsitet har jeg pakka all slags næring i løpevesten, til å med brødskiver i tilfelle jeg skulle bli sulten. Ifølge mine beregninger kommer jeg til å holde på i ca. 10 timer. Men trenger jeg virkelig alt, spør jeg meg sjøl da jeg ser de franske eliteløperne Julien Chorier og Audrey Tangeuy som bare er utrusta med små og smidige midjevesker. 

Jeg rekker knapt å hive innpå en sandwich og en kopp kaffe i baren før startsignalet går, og jeg jogger opp den bratte vegen gjennom byen som sistemann av de 37 deltakerne. Vi blir umiddelbart kastet inn i fjellskogens mørke. Vi trasker og hufser oss oppover i skinnet fra hodelyktene. 

Hjerte og lunger er konstant slått på, og jeg lytter til åndedrettet. Uregelmessige trappetrinn av hogd sten. Leirete sti. Stavene gir litt ekstra kraft. Svetten drypper ned på brillene mine. Det er vanskelig å få i seg noe annet enn vann når det går oppover. 

Etter to timers kontinuerlig klatring flater det ut. Mørket har sluppet taket sitt på silhuettene til de knudrete trærne. Vi er tre løpere som når første sjekkpunkt i Fanal sammen. Tilbakelagt distanse er 7 km og 1156 høydemeter. Vi prøver å samarbeide, men det er vanskelig å finne rett vei. Skiltene peker i ulike retninger. Flere løyper møtes. Det skal vise seg at vi bommer og velger feil sti. Eller så er ikke vår løype godt nok merka.  

Innledningsvis kjennes det riktig bra. Jeg føler meg sterk oppover og kan holde god fart nedover på de tekniske stiene. Litt lengre framme tar jeg igjen en løper fra mitt startfelt. Han virker å ha innsett at han ikke har fått med seg den ekstra sløyfa, men vi har kommet alt for langt til å snu. Like etterpå ankommer vi sjekkpunkt 3, Hotel Pico da Urze. Det viser seg at vi er flere som har gått glipp av den 10 km lange loopen og dermed sjekkpunkt 2. 

Ute av konkurransen

Neste gang må jeg laste ned GPX-fila i klokka og gjøre riktig veivalg. Tyske Henrik som jeg til og fra har hatt selskap av siden starten, fortsetter, mens luften går ut av meg. Uten passering fra et sjekkpunkt er en vel ute av konkurransen. 

Nå behøver jeg ikke å presse meg lenger, men kan sitte ned og hvile beina, spise varm pasta og kjøttsaus, gå på toalettet. Da jeg fortsetter en stund seinere, har jeg mistet framdriften. Bena kjennes tunge, og sjøl i lett terreng går det langsomt. Jeg skulle hatt bedre grunntrening. 

Vi har nå kommet over på sørsida der sola varmer på et helt annet vis. Her er også vegetasjonen betydelig lavere og tørrere med små busker i stedet for trær. Løypa går langs en levada, en mindre type vannkanal som de begynte å bygge på Madeira på 1500-tallet for å lede vann til de tørrere områdene. Levadaene danner også et nettverk av turstier på til sammen 2170 kilometer. På mange steder er levadaene hogd ut av loddrette fjellsider, og et eneste lite feilsteg på de ofte glatte stiene kan være fatalt. Ulykker skjer regelmessig. Sist sommer hadde en polsk fjelløper forsvunnet på en dagstur i fjellet. 

Etter knappe 6 timer og 42 kilometer når jeg sjekkpunkt 4, Bica da Cana, der vi blir ønsket velkommen i en gammel stall med steinvegger. Som på de andre stasjonene er bordet velfylt med ost, chips, bananer, appelsiner, nøtter, søt kake og ultrafavoritten – tomatbåter med salt. Vi som ikke har det så travelt, stopper og nyter rykende varm kyllingsuppe. 

Greiner og røtter

På et svært så teknisk utfordrende skogsparti like etterpå tar jeg igjen den sympatiske belgieren Didier som deltar på 100 kilometeren. Vi møttes under førsteutgaven av løpet i 2018. Kort tid etter at jeg har passert han, høres et kraftig dunk bak meg og bannskap på fransk: «Merde!» Virvaret av greiner og røtter er som laga for at en skal snuble. 

Ikke lenge etter åpner vegetasjonen seg, og vi bys på riktig inspirerende løping i Laurissilva, en subtropisk laurbærskog med hengende grågrønt lav som tilhører UNESCOs verdensarv. Det lave, lysegrønne greinverket er både fabelaktig og uhyggelig. 

Etter drøye 400 meters stigning når jeg sjekkpunkt 5, Estanquinhos, 48,5 km, 1580 moh. Her er det ordentlig kaldt og vindfullt. Bare drøye 6 km gjenstår til mål. Men den siste delen av løypa med 1600 høydemeter nedover til målgang ved havnivå skal vise seg å være den aller tøffeste på hele løpet. 

Steintrappene som leder oss ned bakkene er både glatte og skarpe og dessuten uregelmessige i høyde og lengde. Det går ikke å få noen løperytme ettersom en hele tida må stanse og klyve ned fra de høye trappetrinna, og med den tiltakende smerten i låra blir det til at en begynner å gå i stedet. Langt der nede kan en skimte havet. Det er ganske trøstesløst faktisk. 

Samtidig gjelder det å fortsette, framover og nedover, mens en prøver å holde seg på beina. De omkringliggende fjellsidene er så utrolig bratte at en virkelig vil gjøre sitt beste for å holde seg på stien. Den høylytte banninga mi blir stadig grovere. 

Nært, men langt unna

Så får jeg plutselig øye på de hvite brenningene. Da må jeg vel likevel være nokså nært, tenker jeg, men nei, det er fremdeles veldig langt ned. For å minske frustrasjonen velger jeg bare å fokusere på stien foran meg. Jeg er uansett takknemlig for at jeg har forberedt meg på treningssenteret. Ellers ville dette vært en nesten umulig oppgave. 

Dessuten begynner tærne å bli pressa mot framkanten av skoen, til tross for at jeg har valgt å bruke ekstra store sko. Da jeg setter meg ned for å knyte om skoene og hvile beina i noen sekunder, hører jeg en løper som nærmer seg. Det får meg kjapt på føttene, og jeg løper siste biten ned til bebyggelsen. Beina gråter, men jeg kjenner likevel en enorm lettelse over at det bratte helvetet er over. 

Det aller siste strekket ned til byen går på urgamle stier mellom terrasser for dyrking og steinhus. En kvinnelig løper som ser ut til å ha brutt løpet, får hjelp av en funksjonær med å ta seg ned fra fjellet. Bruset fra havet og varmen fra sola er tilbake. 

Noen minutter seinere krysser jeg mållinja med en enorm følelse av befrielse. Det er over – etter nesten 9 timer. Hvilken nytelse – å bare sitte på en stol i sola med en stor kald øl og ikke røre seg på en god stund. 

«This is Madeira», konstaterer løpsleder Patricio tørt da jeg nevner den brutale avslutningen. 

Resultat

Ultra 100 km
Bruno Coelho, Portugal, 12 t 59 min
Fequant Benj, Frankrike, 16 t 7 min
Soreini Rodriguez, Col, 18 t 14 min
(nr. 1 i kvinneklassen)

Long 55 km
Julien Chorier, Frankrike, 6 t 47 min
Audrey Tanguy, Frankrike, 7 t (nr. 1 i kvinneklassen)
Antione Simon, Frankrike, 7 t 45 min

Vi som ikke fikk med oss ekstrasløyfa, noe som var tilfelle for ca. 30 prosent av deltakerne på 55 kilometeren, fikk halvannen time i tilleggstid. Jeg endte på ellevteplass.

Fakta Maxirace Madeira 

Mini 15 km + 1000 m / – 1420 m

Medium 25 km + 1870 m / – 1870 m

Long 55 km + 3550 m / – 3550 m

Ultra 100 km + 5890 m / – 5890 m

www.maxiracemadeira.com

Flere terrengløp på Madeira

MIUT 115 km krysser hele øya fra vest til øst med en særlig flott strekning forbi Pico de Arieiro (1818 moh), øyas tredje høyeste punkt. April. 

Ecotrail Madeira 85, 45, 30 og 15 km. Oktober.

Ultra SkyMarathon Madeira 55 km. Juni.

Slik reiser du til Madeira

Norwegian flyr direkte fra Oslo til Funchal. Charterfly er et annet smidig alternativ for de som vil tilbringe ei uke på Madeira. 

Overnatting

Hotel Aqua Natura Bay i Porto Moniz, med gym, basseng og badstu.

aquanaturahotels.com