Stor norsk dag i nordisk

JUNIORGULL: Det var de norske juniorene som særlig utmerka seg i nordisk mesterskap i terrengløp. Konkurransen gikk i Tullinge utenfor Stockholm 7. november, og i både jente- og gutteklassen ble det norsk gull både individuelt og i lagkonkurransen. 

Ingeborg Østgård og Abdullahi Dahi Rabi slo sterke konkurrenter og ble nordiske mestre. Ingeborg avgjorde i spurten, slik hun ofte gjør, mens Abdullahi vant med hele 14 sekunder i den 6 km lange og svært så tunge løypa. 

Ingeborg Østgård gikk også til topps siste gang det ble arrangert nordisk mesterskap, i 2019, og det blir spennende å følge både henne og resten av de sterke norske juniorlagene i EM i Dublin i desember. 

Årets komet på seniorsida, Mathilde Teisen tok bronse, mens årets tredoble norske terrengmester, Bjørnar Sandnes Lillefosse, tok sølv, 17 sekunder bak suverene David Nilsson fra Sverige. Seniorene løp 9 km på kupert og sleipt underlag. Det norske herrelaget tok sølv i lagkonkurransen, mens kvinnene endte på bronseplass. 

Fysisk aktivitet gjør mye skjermtid mindre farlig

MINST EN TIME: I en studie ved Universitetet i Helsinki ble sammenhengen mellom mye skjermtid i skolealder og overvekt noen år seinere undersøkt. Samtidig så forskerne på om fysisk aktivitet kunne redusere de negative konsekvensene av å bruke mye tid foran skjermen. 

Hovedkonklusjonen var at de som brukte mye tid på digitale medier som 11-åringer, hadde økt risiko for å bli overvektige som 14-åringer. Men dersom 11-åringene også var fysisk aktive i minst 6 timer i uka utenom skoletida, ble det ikke funnet noen slik sammenheng. 

– En god tommelfingerregel er å følge retningslinjene for fysisk aktivitet for barn og ungdom, der barn og ungdom i skolealder bør være fysisk aktive på en allsidig, frisk og anstrengende måte i minst 60 minutter om dagen med en aktivitet som passer den enkelte med tanke på alder. I tillegg bør langvarig sitting i ro unngås, uttalte Elina Engberg ved universitetet i Helsinki.

Kilde: Universitetet i Helsinki

5.31 per km var snittfarten Therese Falk holdt da hun satte europeisk rekord på 24-timersløp på Bislett.

85 x 6,7 km og verdensrekord i Backyard Ultra

LAST MAN STANDING: I Backyard Ultra konkurreres det om å være den som holder ut lengst med å løpe 6,7 km hver time med start hver hele time. 

Om en klarer å holde på ett døgn, har en tilbakelagt akkurat 100 miles (161 km), men er det flere utholdende løpere med, må en budsjettere med å holde på lenger enn som så. Det er som i en budrunde på favorittleiligheten – det skal bare to gærninger til før prisen kan bli høy. 

I Big Dog’s Backyard Ultra som gikk Tennessee i USA i midten av oktober, pressa Harvey Lewis og Chris Roberts seg sjøl og hverandre gjennom 84 runder. På den 85. runden hadde Roberts så vondt i et kne at han gav seg. Dermed stod Harvey Lewis igjen med både seieren og den nye verdensrekorden. 

85 runder betyr at 45-åringen fra Ohio holdt det gående i over tre og et halvt døgn, og at han tilbakela 570 km. Den som skal slå denne rekorden, må sette av mer enn ei helg – til mye trim og lite søvn. 

Rekordskrell i Bislett 24-timers

LITT AV ET DØGN: Med all respekt for gutta, som også løp fort, så var det Therese Falk som virkelig utmerka seg under Bislett 24-timers 20.-21. november. Hun forbedra ikke bare sin egen norske og nordiske rekord, men hun satte likegodt europeisk rekord med 261,170 km. Den gamle tilhørte Edith Berces og var på 259,990 km. 

Det skyhøye nivået til Therese Falk vises også ved at det er bare ei kvinne i hele verden som har løpt lenger på et døgn, nemlig amerikanske Camille Herron, som har verdensrekorden med 270,116 km. På lista over alle verdens beste 24-timersløp har Therese Falk det tredje, åttende og fjortende beste resultatet. 

Også i herreklassen ble det satt norsk rekord, og det ved en debutant i 24-timersløp. Allan Hovda har imidlertid massevis av erfaring fra lange triatlonkonkurranser, og i Bislett klarte han å tilbakelegge 264,887 km. Den gamle rekorden tilhørte Bjørn Tore Kronen Taranger og var på 257,606. Også Jon Inge Norum løp lenger enn den gamle rekorden og ble nummer to med 263,347 km. 

5.26 per km var snittfarten Allan Hovda holdt da han satte norsk rekord på 24-timersløp på Bislett.

6 World Marathon Major-løp på 42 dager for Shalane Flanagan

LIVSLANG IDRETTSGLEDE: Shalane Flanagan avslutta sin maratonserie med å bli nummer tolv i New York City Marathon på 2.33.32. Tida var mindre enn 7 minutter dårligere enn da hun vant det klassiske maratonløpet i 2017. 

Shalane Flanagan har hatt en strålende løpskarriere med New York-seieren som ett av mange høydepunkt. Hun tok også OL-sølv på 10 000 m i 2008 og bronse i VM terrengløp i 2011. 

Nå har Flanagan blitt 40 år og har lagt elitesatsinga bak seg, men hun er så glad i å løpe at hun i høst like godt stilte opp i seks maratonløp – Berlin, London, Chicago, Boston, Tokyo og New York – i løpet av bare seks uker.

Tida hennes i New York var den beste, mens 2.46.39 i Chicago var den svakeste. Fire av de seks løpa gikk et godt stykke ned på 2.30-tallet. 

 – Jeg var en ung og beskjeden jente, og løpinga har forandra livet mitt. Og idrett er for hele livet. Grunnen til at jeg tok denne utfordringen med å løpe World Marathon Majors, var fordi jeg ønsker å vise at løping kan gi både mental og fysisk helse, uttalte hun til Runner’s World etter målgang i New York. 

Ta den kalde tida i bruk

VELSIGNA MED VINTER: Noko av det spesielle med å bu her oppe mot nord er vinteren da iallfall deler av landet har kulde og snø. Fint for dei som elskar det, og ikkje fullt så bra for ein varmekjær tresort som eg. 

Meir enn ein gong har eg høyrd meg sjølv seie: «Om det ikkje var fordi eg likar å gå på ski, ville eg knapt sett nokon fordel med vinteren.» Heller 20 pluss enn 10 minus. Heller berrmark og blomar enn slaps, snøkav og mørketid. 

Men så var det dette med skiløypene og marka som kler seg i kvitt og inviterer meg ut. Til ei verd og opplevingar eg ikkje får tilbod om sommars tid. Marka er den same, ja, men likevel heilt ny. Trimmen er på mange måtar lik enten eg spring eller langar ut i diagonalgang, men opplevinga i skiløypene og det ho gjer med kropp og sinn, er unik. Ikkje ein gong Snø-arenaen på Lørenskog der ein kan gå på ski året rundt, kan måle seg med ein tremilstur i marka. 

I fjor var vinteren så kald at eg meir enn ein gong heldt på fryse fingrane av meg. Det dippa nok under minus 20 den sundagen Eirik og eg staka oss over Bjørnsjøen med Kikut i sikte. Men etterpå var vi samde om at turen ikkje berre hadde vori frisk, men òg fin. Fullt på høgde med – og godt mogleg eit hakk over – springturane i den same skogen sommars tid. 

Og skulle du berre ha løpesko og ikkje eit einaste skipar i boden, så kan eg tilrå springing på snødekte stiar. Sjølv synest eg det er artigare å springe på snøstiar om vinteren enn på dei same stiane om sommaren. Lydane er meir dempa, verda kjennes reinare, og eventuelle fall blir mjukare.   

Når vi først er fødde i eit vinterland, er det like greitt å utnytte det til noko positivt, tenkjer eg. Ikkje telje ned til våren, men ha det så kjekt i både desember, januar og februar at møtet med vårsola i mars nesten gjer oss litt triste fordi vinterleiken går mot slutten. 

Men berre nesten. For akkurat som middagen og kvila smaker best når vi først har sliti oss svoltne og signe, så set vi ekstra pris på våren, varmen og stuttbuksespringinga når vi med isroser i kinna har dansa oss gjennom den kalde tida. 

Kommentar
Runar Gilberg