Kondisjon mer livgivende enn styrke
STØRRE EFFEKT: En stor dansk studie konkluderer med at kondisjonstrening forlenger livet mer enn det styrketrening gjør.
Nesten 10 000 danske kvinner og menn ble fulgt gjennom 27 år. 5000 av dem døde underveis. De som hadde god kondisjon, hadde 10 prosent lavere risiko for både tidlig død og hjerte- og karsykdom enn de som var i styrkegruppa.
Effekten av å øke mengden kondisjonstrening fra moderat til høyt nivå, var klart større enn effekten av å øke styrketreningen fra moderat til høyt nivå. Til gjengjeld var også tapet større ved å redusere kondisjonstreningen sammenlignet med å redusere styrketreningen.
Men sjøl om kondisjonstrening gav størst utslag i form av ekstra leveår, har det likevel mye for seg å trene styrke.
– Det beste rådet er å kombinere kondisjonstrening og styrketrening, sier lege og førsteforfatter av studien, Peter Schnohr, til videnskab.dk.
Mark Cavendish som halvmaratonløper
IKKE LIKE RASK: Noen lot seg imponere, og noen trakk på skuldrene da Lance Armstrong debuterte på maraton med 2.59.36 i New York i 2006. Da hadde han lagt opp – for første gang – som syklist. Året etterpå, som 36-åring, forbedra han tida til 2.46.43.
I år var det en annen kjent, om enn mindre dopingbefengt syklist, Mark Cavendish, som prøvde seg som løper i etterkant av sin profesjonelle sykkelkarriere. Den britiske 39-åringen stilte opp i Paris Halvmaraton nå i vinter og løp i mål på 1.57.08.
For det mottok han både gratulasjoner og noen heller sarkastiske kommentarer etter at han hadde publisert bilde av seg sjøl med deltakermedaljen på Instagram.
«Han må ha befunnet seg i sone 0,5. Det er fint å vite at jeg kan konkurrere med en elite-idrettsutøver», skrev en.
«Er det noe jeg ikke har forstått? Jeg er 53 og kan lett klare dette», skrev en annen.
Smålige kommentarer, vil mange si. Det er ikke gitt at en vil være god i andre kondisjonsidretter sjøl om en har vært holdt verdensklasse i én. Mark Cavendish med til sammen 52 etappeseire i Frankrike og Italia Rundt var også langt mer sprinter enn kondisjonsdyr som syklist, og det er heller ikke godt å vite hvor mye han la i halvmaratonløpet.
En som trolig la ganske mye i det, var en annen flerfoldig etappevinner i Tour de France, Thomas Voeckler. Franskmannen løp inn til 1.13.21 og fjerdeplass i klasse 45-49 år i samme halvmaratonløp som Mark Cavendish.
3,4 ganger i uka i snitt trente de som deltok i et av renna i denne vinterens Vasaloppsuke. 11 prosent trente «i prinsippet» daglig, mens 1 prosent trente «i prinsippet» aldri.
Som far så datter
SLEKT SKAL FØLGE: I 2001 løp portugisiske Rui Silva inn til VM-gull på 1500 m innendørs på heimebane i Lisboa. Da var hans datter Patriicia bare ett og et halvt år gammel.
Nå i mars – 24 år seinere – var det hun som løp inn til medalje i innendørs-VM. Patriicia Silva tok ikke gull, men bronse, og mens faren vant 1500 m, var datterens lykkedistanse 800 m.
Med bare 2.01,32 som pers før VM i Nanjing, var Patriicia Silva ingen klar medaljekandidat. Men hun overgikk seg sjøl – og nesten alle andre – i finalen. I tillegg til bronsemedalje fikk hun med 1.59,80 også gleden av å løpe under 2 minutter for første gang. Utendørs har hun 2.00,07 som pers.
Far Rui Silva var 24 år da han ble verdensmester i 2001. Da vant han på 3.51,06 etter et skikkelig lureløp. Persen hans innendørs er 3.34,99 og utendørs 3.30,07. Han har også sølv på 3000 m fra VM innendørs samt bronse fra 1500 m utendørs i både VM og OL.
Vi kan også ta med at Patriicias mor, Susana Cabral, og Patriicias bestefar, Carlos Cabral, var gode mellomdistanseløpere. Bestefar Carlos ble nummer fem på 1500 m i EM innendørs i 1980 og nummer seks i 1982. Det er med andre ord en lang familiær innendørstradisjon som føres videre.
2 – 2 – 2 for Jakob Ingebrigtsen
GOD FANGST: Jakob Ingebrigtsen fikk full uttelling på innendørssesongen sin og oppsummerte den med tre 2-tall: 2 verdensrekorder (1500 m og 1 mile), 2 EM-gull (1500 og 3000 m) og 2 VM-gull (1500 m og 3000 m).
De to siste kom i Nanjing i Kina 22. og 23. mars. Før innendørs-VM bestod den globale gullrekka hans av OL-gull på både 1500 m og 5000 m samt to VM-gull på 5000 m. Gulla fra VM innendørs ble dermed hans femte og sjette fra globale mesterskap.
På 3000 meteren i Nanjing møtte Jakob Ingebrigtsen verdens tredje raskeste mann gjennom alle tider på 3000 m, Berihu Aregawi fra Etiopia. Da Ingebrigtsen i fjor satte verdensrekord på 3000 m utendørs med 7.17,55, løp Aregawi på 7.21,28 og var bare 61 hundredeler bak Daniel Komens gamle verdensrekord.
Nå var avstanden mellom Ingebrigtsen og Aregawi en god del mindre – 16 hundredeler – men likevel hadde 24-åringen fra Norge full kontroll og kunne gjøre en seiersgest idet han passerte mållinja. På 1500 meteren var Jakob like dominant og vant med 21 hundredeler foran britiske Neil Gourley.
4,2 timer i uka var den gjennomsnittlige treningsmengden til de som deltok i et av renna i denne vinterens Vasaloppsuke. 14 prosent oppgav at de trente mer enn 7 timer i uka.
Gudmund Skjeldal med sin første roman
«DOBBELTSPEL»: Gudmund Skjeldal som på 1990-talet var landslagsløpar i langrenn, men la opp tidleg, har skrivi tolv sakprosabøker. Dei fleste har handla om idrett i ei eller anna form.
No er han ute med si første skjønnlitterære bok, og her òg står idrett sentralt i handlinga. Hovudpersonen i «Dobbeltspel» er tennistalentet Paul Dalby frå Hamar, og i forlaget sin omtale av boka kan vi lesa følgjande:
«Paul Dalby er ein talentfull, men påverkeleg ungdom frå Hamar som prøver å slå seg opp i den internasjonale tennistouren. Han blir trent av ein boksarlegende, Edgar Martens, som forlangar at han skal strenga racketen sin sjølv. Omkring desse to nordmennene står fiendar; dei prøver å fanga spelarane i sine nett. Paul veit ikkje anna råd enn å slå seg ut.»
Ei ikkje uvesentleg rolle i boka har òg Pål Gunnar Mikkelsplass, kjent som både langrennsløpar og langrennstrenar – mellom anna for Therese Johaug.
Av dei tidlegare bøkene til Gudmund Skjeldal kan vi nemne «På villspor – takk og farvel til idretten» (1995), «Den siste langrennaren – ei historie om Kristen Skjeldal og snø» (2005) og «Nestbest – ei personleg idéhistorie om gull, sølv og bronse» (2014).
Petter vs. Petter
BALUBA: Ikkje alt gjekk heilt etter planen i årets utgåve av Janteloppet. Skirennet med start og mål på Hafjell er i stor grad Petter Northug sin baby, og den største kritikaren etter rennet var Petter Skinstad. Han er som namnebroren både skiløpar og TV-kommentator, til og med i same mediebedrift.
Det som skar seg, var at påmeldinga til konkurranseklassen på 40 km for kvinner var så dårleg at arrangøren valde å avlyse denne. Berre 14 kvinner var påmeldt då avgjerda om å avlyse vart teken 10 dagar før rennet. Den opphavelege planen var å fordele premiepotten på ein million kroner på dei 20 beste kvinnene og dei 20 beste mennene. I staden flytta dei ein brøkdel av kvinnepremien – 60 000 kr – til 20 kilometeren, som i utgangspunktet var ein trimklasse, og som hadde betre påmelding.
Det fekk Astrid Øyre Slind til å brenne startnummeret sitt i protest, og svenske Ebba Andersson var heller ikkje særleg nøgd med at førstepremiane for damene vart redusert frå 200 000 til 30 000 kr.
TV2-kommentator Petter Skinstad kalla det kvinnediskriminering og kritiserte både arrangøren og Skiforbundet for avgjerda:
«Det var over tusen deltakere på Janteloppet til sammen, mange av disse kvinner, så da fikk de heller flytte premiepengene over på 20-kilometeren hvis de mente det var for få damer på 40-kilometeren. Den avgjørelsen ble uansett tatt altfor tidlig og kommunisert altfor sent», uttalte Skinstad til Dagbladet.
Petter Northug forsøkte på si side å fleipe det heile vekk da han vart konfrontert med kritikken. Rennleiar Pål Trøan Aune forklarte at dei 14 påmeldte på 40-kilometeren hadde fått tilbod om å få startkontingenten tilbake eller å få seg flytta over til 20-kilometeren, men han orsaka at endringane hadde vori for dårleg kommunisert.
Ser ein bort frå svak kommunikasjon, så er det to prinsipielle syn som kolliderer i denne saka: Det eine er Petter Skinstad sitt som går ut på at dersom det ikkje er lik premiering i herre- og kvinneklassen, så er det snakk om kjønnsdiskriminering. Vinnaren i kvinneklassen skal ha like stor premie som vinnaren i herreklassen, og får løpar nummer 20 i herreklassen premie, så skal løpar nummer 20 i kvinneklassen ha same premie.
Det andre synet er at premieringa i nokon grad må stå i forhold til kor mange som er med. Dersom 100 menn og 20 kvinner stiller til start – er det da rettferdig at alle kvinner skal bli premiert, medan berre 20 prosent av mennene blir det? Korfor skal siste kvinne i mål bli honorert medan den mannen som har 78 menn bak seg, ikkje får premie?
Trenden har i lengre tid vori at det er det første synet som vinn fram – altså lik premie til kvinner og menn uavhengig av kor mange det er som stiller. Og difor blir det så stort oppstyr når ein arrangør kvir seg for å gi pengepremie til omtrent alle påmeldte kvinner.
Da avlysinga vart gjort, var det som nemnd 14 påmeldte i kvinneklassen. Til samanlikning var det på same tidspunkt mellom 65 og 70 påmeldte i herreklassen. Til slutt var det 81 menn som fullførte 40-kilometeren. Med same prosentvise i auke i kvinneklassen, ville i underkant av 20 kommi til mål. Altså pengepremie til alle.
Òg i veteranklassane i mange løp og renn er det stor skilnad i kor hard kampen om premiane er. I Hytteplanmila i fjor fekk 3 av 321 premie i klasse menn 40-44 år, medan 3 av 3 fekk premie i klasse menn 80-84 år. På kvinnesida fekk 3 av 171 premie i 40-44-årsklassen, medan det i 80-årsklassen ville ha vori nok å stille for å sikre seg førstepremien.
Eg vil tru at dei fleste veteranar synest det er heilt greitt at vegen til pallen blir kortare etter kvart som åra sig på, akkurat som dei fleste menn synest det er greitt at kvinnene får like store premiesummar sjølv om kvinnene i mange løp og renn bidreg med ein mindre del av startkontingenten.
Men om premieringa ein gong imellom er prega av kor mange det er som kjempar om henne, så klarer eg ikkje å sjå at det er noko å laga baluba av.
Uansett så trur eg det er lurt av arrangørane å kommunisere klart og tydeleg korleis premiepotten vil fordelast og ikkje endre spelereglane etter at folk har byrja å melde seg på. Kommentar
Kommentar
Runar Gilberg
Maraton – også en hjernepåkjenning
MIDLERTIDIG NEDGANG: Forskere ved universitetet i Leioa i Spania har funnet ut at hjernen kan forbrenne deler av sitt eget fett under langvarige idrettskonkurranser som maratonløping. Når energireservene i kroppen ellers tømmes, kan hjernen ta i bruk fettsubstansen myelin som energi.
Skanninger gjort av hjernen til ti løpere før og etter maratonkonkurranser viste at myelinnivået i tolv ulike hjerneområder var lavere etter løpet enn før start. Områder med ansvar for motorikk, persepsjon og følelser, som er mye i bruk under et maratonløp, ble mest påvirket.
En av forskerne bak studien, Carlos Matute, som sjøl har fullført 18 maratonløp, forteller til Nature at tapet av myelin er midlertidig. Etter to måneder hadde det bygget seg opp igjen til normalt nivå. Matute mener at den midlertidige nedgangen ikke er noe å bekymre seg for da påvirkningen på hjernefunksjonen ser ut til å være minimal eller ikke-eksisterende. Tvert imot kan denne prosessen ifølge forskerne være nyttig da utmattende øvelser som maraton kan lære opp hjernen til å fornye seg.
Sitatet
«Jeg prøver å ikke løpe på 100 prosent. Jeg presterer på 80 prosent på tirsdager, torsdager og lørdager og ligger på 50 prosent på mandager, onsdager, fredager og søndager.»
Eliud Kipchoge
Bærekraftig: Få utøvere har holdt et rekordhøyt nivå over så mange år som det kenyanske Eliud Kipchoge har gjort. Allerede i 2003 ble han, som 18-åring, verdensmester på 5000 m, og 19 år seinere satte han sin andre verdensrekord på maraton. Nå er han blitt 40 år og satser fremdeles for fullt. En av grunnene til at han har kunnet holde det gående så lenge på så høyt nivå, er trolig at han ikke sliter seg ut på trening. De siste 20 prosentene på skalaen reserverer Kipchoge for konkurransene. (Foto: Coros)
Kjendis med Kondis
Forfatter og podkaster Ole Asbjørn Ness
Ole Asbjørn Ness er featureredaktør i nettavisen iNyheter og driver nyhetspodkasten Ness som ble kåret til «Årets podkast 2024» i tidsskriftet Minerva. Han debuterte som forfatter i 2004 med romanen «Det er natt» som han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for.
– Hva slags trening liker du best?
– Jeg liker best styrketrening, men trener også kondisjon ved å løpe på tredemølle selv om dette ikke er like lystbetont.
– Hvor ofte trener du vanligvis?
– Tung styrketrening som kan vare i 2 timer inkludert pauser er meditativt. Dette er en økt som jeg prøver å få til minst en gang i uka. Ellers gjør jeg lettere styrketrening som varer en time. På mølla løper jeg 40 minutter nesten hver dag; helst 4 x 4-intervaller med 10 prosent stigning og med en fart på 6-7 km/t.
Jeg har bikket 50 år og innser behovet for kondisjonstrening for å komme i bedre form. Jeg var som sterkest og best trent da jeg var 28, og nå ønsker jeg å reversere utviklingen.
– Trener du alene eller sammen med andre?
– Jeg trener alene. Drar gjerne på treningsstudio sammen med kjæresten, men vi trener hver for oss.
– Deltar du i konkurranser?
– Nei, aldri!
– Hører du på musikk eller annet når du trener?
– Jeg hører på musikk når jeg løper. Har litt snobbete musikksmak; foretrekker klassisk, Bach eller Mozart. Det kan godt være litt lystig, lett og vakkert. Styrketreningen krever konsentrasjon og går uten ytre stimuli.
– Hender det at du har trøbbel med den beryktede dørstokkmila? Hva gjør du i så fall for å komme over den?
– Kondisjonstreningen kan være en utfordring, men jeg kan motiveres av at styrketreningen etterpå er belønningen. Ellers er det et tips å dra direkte fra jobb på trening uten å ta turen hjemom først.
– Hva betyr treningen i din hverdag?
– Den bidrar vel så mye til psykisk balanse som god form. Jeg er en hissig type, og særlig styrketreningen gir meg mulighet til utblåsing av dagens eventuelle frustrasjoner.
Else Husa