Kronglete vei mot sub 3 på maraton

For drøyt et år siden hadde jeg bestemt meg for å legge løpssatsingen på hylla.

De første månedene gikk det greit. Jeg hadde fysisk overskudd, og mentalt føltes det fint å «slippe» regnearket der neste trening alltid var det jeg hadde i tankene. Treningsdagboka, der historikken ble notert, var det ikke så nøye med lenger. I denne lille bobla svevde jeg lykkelig og glad i ca. tre måneder. Da merket jeg symptomene.

En form for abstinens

Det artet seg kort fortalt som rastløshet og utålmodighet. Det var noe som manglet i tilværelsen, en form for abstinens! Å komme seg ut av uføret var ikke vanskelig, det var bare å finne fram regnearkene igjen, og børste støvet av treningsdagboka.

Det som ikke var like lett, var å gjenfinne den gode formen som hadde vært der noen måneder tidligere. I Valencia tidlig i desember 2023, hadde jeg kommet i mål på 2.59.17 på maraton. At god form så til de grader er ferskvare, fikk jeg bittert erfare.

Først i Praha 6. april. Solen skinte, vinden var sval og fin, og traseen var framsnakket av mange. Rammen var perfekt, tenkte jeg. Det gikk ikke mange kilometer før realitetene lyste fra klokka: Pulsen tilsvarte en fart på 4 blank på kilometeren, mens realiteten var 4.15 per kilometer.

Evnen til å ta innover seg hva puls og fart viste ved passering 5 og 10 km, var fullstendig fraværende. Jeg levde fortsatt i den villfarelse halvveis at det skulle «løsne» når som helst, og jeg presset kroppen til det ytterste.

Det skulle vise seg å være fullstendig bom! Sprekken/veggen kom ved passering 15 km. Det ble en lang veg til mål, og klokka over målstreken viste noe over 1.33.

Opptur i Tromsø

Neste løp var halvmaraton i Tromsø 22. juni. Traseen var ny av året ved denne anledning og ble av noen vurdert som 2 minutter langsommere enn tidligere utgaver, blant annet med løping over Tromsøbrua tur-retur og følgelig flere høydemeter enn tidligere.

Det var gått 2,5 måneder siden fadesen i Praha, og jeg hadde trent bra. Det vil si; jeg hadde trent ganske likt det jeg gjorde i store deler av 2023. Altså løpt ca. 100 km i uka, herav en ukentlig langtur på 25-30 km samt to ukentlige intervalløkter. Starten på løpet ble relativt kontrollert, 4.15-fart de først 5 km og en liten fartsøkning etter at brua var løpt både fram og tilbake. Da var det 10 km igjen. Det gikk som en lek. Pulsen var jevn og fin, jeg kjente på en fin rytme i løpingen og tenkte at sub 1.30 i denne løypa var innafor. Sluttiden ble 1.29.03 og altså fire minutter bedre enn i Praha! Det var jeg godt fornøyd med.

Triggende målsetning

Det var da tanken slo ned i hodet: Vil det la seg gjøre å «kopiere» Valencia Maraton 2023 i Berlin i 2025, to år etterpå? Å komme under 3 timer på distansen i en alder av 70? Jeg googlet spørsmålet og fant ut at fire menn hadde klart det tidligere; to amerikanere, én australier og én nederlender. Det var altså mulig, noen hadde gjort det før!

Det trigget veldig å ha sub 3 timer som målsetting i min nye aldersklasse. Jeg har alltid likt, og det har vært veldig motiverende, å ha klare og konkrete mål for treningen. Det gir en «drive» i det daglige treningsarbeidet, og det er alltid ekstra spennende når dagen er der og målet skal realiseres.

Treningen i andre halvår 2024 har variert fra årets høydepunkt til årets nedtur, alt i løpet av et par måneder.

Det begynte bra. Etter MSM i juni gikk treningen fint gjennom hele juli og august. Jeg deltok blant annet på et milløp på Nordkjosbotn, en times kjøretur fra Tromsø. Traseen var en rundløype på 3,33 km som ble løpet tre ganger. Traseen var rimelig flat, og med flere rette strekninger. Jeg kjente allerede på den første runden at dette kunne bli et bra løp, og den følelse holdt seg helt til mål. Sluttiden 38.45 var jeg godt fornøyd med.

Noen uker senere var det halvmaraton i Drammen. Den traseen er også rimelig flat og rett. Starten ble problematisk med magekrampe, og jeg måtte gå et par hundre meter. Allikevel ble sluttiden 1.27.28, noe som holdt til seier i klassen med god margin.

Erfaren trener

I tillegg til en svært god treningsperiode over tre-fire måneder lyktes jeg med å knytte Eirik Haugsnes til meg som coach. Eirik er utdannet fysioterapeut og har en solid karriere bak seg både som langrennsløper og som løper. Han er for tiden også trener i Tromsø Løpeklubb. Vi setter opp treningsprogrammet sammen og møtes en gang i uken for å evaluere utviklingen.

Men; hvor lenge var Adam i Paradis? Symptomene kom i midten av september, først i nedre del av venstre lår og deretter i hamstrings. Treningen ble opprettholdt, hamstrings ble ikke verre, ikke låret heller. I en periode!

Men så, med tre uker igjen til Hytteplanmila var bekymringen stor. Ville dette holde? Ville jeg klare å gjennomføre et godt milløp? Tvilen ble større og større etter hvert som tiden gikk. På løpsdagen stoppet det hele opp etter 5 km. Derfra måtte jeg stort sett gå, og klokka viste 1.11.27 da jeg kom i mål. Det ble med andre ord en bråstopp!

Hytteplanmila gikk 19. oktober, og de neste seks-sju ukene løp jeg ikke en meter. I stedet ble det mange besøk til fagfolk som naprapat og fysioterapeuter. Hos disse fikk jeg øvelser i søkk og kav, det manglet ikke på det! Det var bare en ting å gjøre – å legge ut på «The long and winding road». En øvelse jeg var gjennom for tre år siden, og som varte i flere måneder.

Omstillingen fra å kunne løpe 9-10 mil i uka til ikke å kunne løpe i det hele tatt, var veldig stor. Fornavnet på omstillingen var «Alternativ trening». Det høres ikke så verst ut med det samme, men du verden, det er en annen verden. Innholdet i den alternative treningen har bestått av å gå tur, ellipse, roing, sykkel, stakemaskin, svømming, vannjogg og skigåing. Litt av en bukett. I tillegg til disse alternativene, kom øvelser og styrketrening.

Fysioterapeuten min sa på et tidlig tidspunkt at for å kunne løpe i den hastigheten jeg trente for, måtte jeg styrke musklene betydelig i sete, lår og hamstrings. Testene han gjorde viste at min venstre side var betydelig svakere enn den høyre. Så enkelt og så krevende å gjøre noe med.

I skrivende stund, på slutten av året 2024, er det mange tanker som flyr gjennom hodet med tanke på målsettingen om å kunne løpe under 3 timer på maraton i Berlin 21. september 2025. Påmeldingen er i boks, jeg har fått plass, nå er det bare å trene på! Men her ligger også problemet: «Å trene på» inkluderer for tiden ikke mye løping – denne uka (uke 51) var det ca. 9 km.

Allikevel, det er ca. 40 uker igjen å trene på, og mye kan skje. Og må skje! Vi lever i håpet

Om artikkelforfatteren

Alf B. Dahl (f. 1955) er en av landets beste veteranløpere med maraton på 2.59.17 og norsk klasserekord som 68-åring som et høydepunkt. Men den spreke pensjonisten gjør mye mer enn å løpe. Han har skrevet bok, «Min Camino», om sin vandring langs pilegrimsleden til Santiago de Compostela, og han har også sin egen blogg kalt «Livet». (Foto: privat)