En av de beste på 60- og 70-tallet og har siden trent andre til å bli gode

Arne Risa var en av de beste i norsk langdistanseløping på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Han satte norsk rekord på 10 000 meter i 1969 og på nytt i 1971 etter at Per Halle hadde hatt den i mellomtiden. Hans personlige rekorder er 8.31,6 på 3000 meter hinder, 13.41,0 på 5000 meter og 28.24,4 på 10 000 meter.

Etter at Arne Risa avsluttet sin aktive karriere har han vært trener og inspirator for løpsmiljøet i Gular, en klubb som har utviklet seg til å bli blant de beste når det gjelder mellom- og langdistanse her i landet. Herrelaget til Gular har vunnet Holmenkollstafetten hvert år stafetten har vært arrangert siden 2016. Mye av æren for dette kan vi nok gi til Arne Risa siden han har vært så sentral i klubben. Vi kan derfor med rette gi ham betegnelsen Kondis-legende.

Fotball og langrenn i starten

Kondis fikk en prat med Arne Risa på Fana Stadion, som er den samme arenaen som han ble dobbelt norgesmester på under NM i 1969 – på 3000 meter hinder og 10 000 meter.

På en av de fineste vårdagene, da solen varmet opp for de unge utøverne som fylte opp Fana stadion for å trene, kunne Arne Risa fortelle hvordan det hele begynte da han ble friidrettsutøver:

– Det var litt tilfeldig. Jeg drev jo egentlig med fotball og langrenn i Varegg. Jeg er nemlig oppvokst på Mathismarken, midt i Vareggmiljøet, forteller han.

– Jeg drev og løp mye på byfjellene. Jeg trente langrenn om vinteren og fotball om sommeren.

Nå er det ikke så lett å være skiløper i Bergen, og det var det heller ikke på 60-tallet, så det ble mye løping i Fjellveien på den unge Arne Risa.  Hele miljøet var sentrert rundt Skansemyren Idrettsplass, og alle klubbene hadde hver sin garderobe: Norrøna, Viking, Gular og skigruppen i Varegg.

– Alle trente jo på Skansemyren, og man spurte ikke hvor du kom fra. Spørsmålet var hva du skulle gjøre i dag, og man så på hva de andre gjorde.

På den tiden var det masse lokale stafetter, og Arne Risa deltok der på Vareggs lag, under klassen «Andre idretter». Han oppdaget da at han løp like fort som de rene friidrettsfolkene, spesielt på de litt lengre etappene. Og han løp også fra de fleste skiløperne på treningene.

Aktiv livsstil utfylte treningen

Arne Risa forteller at når han ser tilbake på tiden der han utviklet seg til å bli en god løper, så hadde han gjennom mange år hatt en aktiv livsstil, også utenfor treningen.

– Da jeg flyttet til Laksevåg som tolvåring, så gikk jeg i seks-sju år med avisen der, seks ganger i uken, en time hver dag. Og det ble nok helst småløping, jeg skulle jo rekke treningen, erindrer Arne.

– Og den aktiviteten må nok kalles trening ja, erkjenner han.

Så han fikk nok inn en god del med mengdetrening på en måte som han ikke tenkte på som trening.

Da Arne Risa var rundt 20 år, bestemte han seg for at det var løping han ville satse på, nærmere bestemt hinderløp. Det var nemlig det skiløperne gjorde. Både Hallgeir Brenden og Ole Ellefsæter var topp skiløpere som også drev med hinderløp.

På den tiden var det landskamper i friidrett mellom Island og Vest-Norge, og dette ble målet for Arne Risa. Nå ble det ikke noe av det, men han oppdaget da han begynte å trene mer seriøst mot 1965-sesongen, at han sprang fortere og fortere.

1965 ble det året da han satset på friidrett og la alt det andre på hyllen.

Som andre unge menn på den tiden gjennomførte Arne Risa sin militærtjeneste, og han mener at denne ble sentral i den videre fremgangen, selv om han ikke drev så mye med løpetrening under tjenesten.

– Jeg var veldig fysisk aktiv. Høsten 1966 var jeg sersjant, og da drev jeg på med mye for å bygge opp kroppen. Jeg hjalp folk med oppakninger og gikk utmarsjer, så jeg bygget meg opp kroppslig sett. Det var ikke tilrettelagt, det var vanlig tjeneste som sersjant innenfor kroppsøving og annet.

Militærtjenesten gav ham ikke noe, eller veldig lite, fremgang, men han fikk bygget seg generelt sterk.

– Jeg tror det hjalp meg slik at jeg i 1967 fikk helt glimrende forhold og fikk prøve meg i prøve-OL i Mexico. Den sesongen ble det definitive gjennombruddet, forteller Arne Risa.

Treningsprinsippene

Arne Risa mener at treningsprinsippene har holdt seg bra fra den gangen han var god:

– Grunnprinsippene for langtur har vært der hele tiden. Jeg ser av treningsdagbøkene at jeg løp kanskje fortere på langturene de første årene enn det som var vanlig. Det vi den gangen kalte langtur, ville kanskje i dag blitt kalt hurtig langtur eller terskeltrening, sier han.

– Vi løp nok i en fart på treningene om sommeren som var styrt av hvor fort du hadde tenkt å løpe på bane. Det hele var basert på puls, samt hvordan du følte at det gikk. Du fikk gjerne greie svar fra kroppen om du hadde kjørt for hardt.

Han ser på laktatmålinger som et supplement.

– Det er det samme vi ser nå for tiden da man alltid skal måle laktat: Ekspertene sier laktat går greit, men du må sammenholde det med puls og din subjektive følelse. Alt det må være med i betraktningen, hevder Arne Risa.

Han ser ikke på laktatmåling som en revolusjon, men erkjenner i ettertid at han gjerne skulle hatt en bedre styring av intensiteten.

– Jeg ser jo at jeg har trent for hardt på en del av banetreningen og hatt for lite rolig trening imellom.

– Hva ville du da korrigert hvis du skulle gjort det om igjen?

– Jeg ville definitivt ha korrigert stevneprogrammet. Jeg løp altfor mange og hyppige stevner. Jeg fikk kanskje ikke jobbet med svakhetene mellom stevnene. Men vi trente jo for å løpe stevner, svarer Arne Risa.

Bergensmiljøet

I Bergen var det på den tiden flere løpere på et høyt nivå. I guttegruppen i Gular var det en gruppe rundt trener Aage Odfjell som praktiserte et regime med store treningsmengder. Der var det med gode løpere som Lars Jakob Berge, Bjørn Gausvik, Øyvind Gausvik, Arild Nordeide og Anfinn Rosendal.

I miljøet som Arne Risa tilhørte, mente de at denne gruppen trente for mye. Men i ettertid har Arne fått en annen oppfatning etter at han har kikket i treningsdagbøkene sine. Han holdt på med mange ulike aktiviteter som han ikke kalte trening, som fjellturer, men som likevel talte med i den samlede treningsbelastningen.

Han var dermed kanskje ikke så langt unna det en annen løper i Bergens-miljøet drev med på denne tiden, nemlig Jan Fjærestad. Han var både orienteringsløper og baneløper og trente mye til skogs og i fjellet. Ifølge Arne Risa konkurrerte Jan Fjærestad seg i form, mer enn han trente på bane, og det gav glimrende resultater. Jan Fjærestad har bedre tider på bane enn det Arne Risa har, bortsett fra på 10 000 meter der Arne Risa har ett sekund bedre tid.

– Han holdt på å ta norgesrekorden min i et stevne på Bislett mens jeg satt og så på. Han havnet på 28.25, erindrer Arne Risa.

Krevende rammevilkår

Arne Risa kombinerte friidrettssatsingen først med studier og deretter med full jobb som lærer. I sin aktive periode drev han også med husbygging, og alt dette var jo ikke helt optimalt for prestasjonene på løpebanen. Han understreker at det var svært viktig med støtte fra konen og familien, som gjorde det mulig for ham å prioritere idretten.

Ikke minst er det stor forskjell på den økonomiske støtten da og nå. De fikk den gangen støtte av klubben til treningssamling på Kanariøyene i to uker rundt nyttår. Da passet det bra siden han var student og det ikke var forelesninger. De reiste vanligvis ned tredje juledag og kom godt i gang med mengdetrening. Dermed var det lettere å opprettholde mengdene når de kom hjem igjen.

– Vi fikk noe støtte fra forbundet, men det ble jo brukt opp på å reise på treningssamlinger i Oslo. De som bodde i Oslo, kunne derimot bruke pengene til å reise på stevner i Sverige. Vi var litt sure på at det ikke var to forskjellige potter, en som gikk til internasjonal matching og en som gikk til treningssamlinger, minnes Arne Risa.

– Men det var lite betaling. Jeg fikk et beløp på 750 kroner etter et stevne på Bislett. Det var det vi kalte for dagpenger.

Den gangen var det også strenge amatørbestemmelser som gjorde det ulovlig å ta imot penger, slik man kan i dag. Men Arne Risa mener at det i enkelte miljøer ble gitt penger under bordet.

Løpsmiljøet i Gular

Gular har i dag et miljø med utøvere på toppnivå for både kvinner og menn. De siste årene har herrelaget vunnet eliteklassen i Holmenkollstafetten, noe som demonstrerer at klubben har mange løpere på et høyt nivå på mellomdistanse.

Arne Risa forklarer det med at Gular gjennom årene har hatt et godt mellomdistansemiljø med gode trenerressurser:

– Asgeir Thomassen er en av dem – han er en flink trener og har dannet et supert miljø. Og jeg har jo vært med i dette miljøet inntil for et par år siden. Da gav jeg beskjed om at det var nok, sier Arne Risa som fyller 79 år i mai.

Og det er nok en beskjeden fremstilling av sin egen rolle som trener i klubben. Gode løpere har jo sett at Gular har en kapasitet som Arne Risa som trener, en som har demonstrert at han vet hva som skal til for å bli i stand til å løpe fort. Akkurat det med å velge en klubb som både har et godt miljø og som har gode trenerressurser, var også bestemmende for at Arne Risa valgt Gular som sin klubb da han selv skulle satse. Han visste da at Gular hadde Arne Hamarsland, en annen løpslegende fra Bergen.

– Jeg hadde i likhet med flere andre observert treningsmiljøet på Skansemyren og sett hvor det beste treningsmiljøet var. Det gjorde at jeg meldte meg inn i Gular da jeg reiste i militæret i 1966. Det var greit å reise fra byen når diskusjonen om hvor jeg burde melde meg inn, kom opp, innrømmer Arne Risa, som legger til at Viking var veldig interessert i å få ham inn i klubben. I etterkant viste det seg at Viking aldri fikk noe løpsmiljø.

Og da får vi et bilde av hva han har betydd for Gular-miljøet:

– Jeg har kanskje hatt samme rolle som Arne Hamarsland: Han var jo grunnen til at jeg meldte meg inn i Gular, sier Arne Risa.

Hedret med stevne

De siste årene har Gneist og Gular arrangert stevneserien «Bergen Legend League», og et av stevnene her er «Arne Risa Classic».

Arne Risa erkjenner at det er kjekt å få et stevne oppkalt etter seg:

– Det er jo en ære å få vise at man har satt spor etter seg i friidrettsmiljøet i Bergen. Samtidig er jo litt av drivkraften å vise at det er mulig å bli god på Vestlandet. Man behøver ikke å flytte til Oslo for å springe fort hvis man bare får forholdene lagt til rette.

Mellom- og langdistanse i dag

– Hvordan vil du kommentere utviklingen i dag der Norge hevder seg i verdenstoppen på mellomdistanse?

– Vi skal være glade for at vi har tre blad Ingebrigtsen som holder fokuset oppe. Samtidig har jo den måten de har trent på, faktisk dannet skole. Det er mange land som nå har tatt opp prinsippene med terskeltrening, og måten deres å gjøre det på. Og de har jo ikke vært tause om det, de har vært åpne om hva de holder på med, skryter Arne Risa.

– Det er jo skrevet en del om dette. Leif Inge Tjelta var jo en av dem som stod bak dette opplegget. Så fra eldste Ingebrigtsen dukket opp i EM i 2012, så har de dannet skole. Det viser jo at hvis du har talent og treningsvilje, så kan du nå ganske langt hvis du greier å ta de rette grepene.

– Problemet er rett og slett å finne en balanse mellom trening og restitusjon. Det er kanskje derfor jeg ikke nådde lenger. Jeg var jo i full jobb, bortsett fra de første årene da jeg var student. Jeg begynte å jobbe fulltid i 1971, og det er klart det går utover restitusjonen.

Arne Risa oppsummer sin egen løpskarriere slik:

– Jeg hadde antagelig et visst medfødt talent for å løpe langt. Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke prøvde meg på maraton. Men maraton så ikke greit ut, de som kom i mål var jo helt utslitte. Landslagssjefen prøvde å få meg til å stille opp på maraton før mitt comeback i 1976, men jeg var ikke så lysten på det. Men treningsmessig sett så var jeg nok vel forberedt på det, avslutter Arne Risa.

Arne Risa

Fullt navn: Arne Roald Risa
Født: 5. mai 1944, i Bergen
Idrett: Hinder- og langdistanseløper
Klubb: IL Gular
Yrke: Lærer
Sivil status: Gift, tre barn

Perser:
3.50,6 på 1500 m
5.21,0 på 2000 m
13.41,0 på 5000 m
28.24,41 på 10 000 m
8.31,6 på 3000 m hinder

Meritter
Norgesmesterskap: 10 individuelle NM-gull (1 på 3 km terreng, 2 på 8 km terreng, 2 på 3000 m hinder og 5 på 10 000 m)
Internasjonale mesterskap:
OL 1968 i Mexico by: Nr. 8 på 3000 m hinder – 9.09,0
EM 1969 i Aten: Nr. 6 på 3000 m hinder – 8.34,4
EM 1971 i Helsingfors: Nr. 14 på 10 000 m – 28,24,4. Utslått i kvalifiseringen på 3000 m hinder (8.35,6  = nr. 14)
OL 1972 i München: Utslått i kvalifiseringen både på 5000 m (14.01,6) og 10 000 m (28.31,7)
EM 1974 i Roma: nr. 17 på 10 000 m – 29.07,4. Utslått i kvalifiseringen på 3000 m hinder (8.58,8)

Utmerkelser: Bislett-medaljen, NFIFs gullmedalje for aktiv innsats samt HFIKs medalje for det samme