Urbane naturopplevelser

Jeg har alltid bodd i store byer, og i barndommen betød dette byer med mange høybygg. Jeg ble kjent med begrepet betongjungel ganske tidlig, da jeg bodde i Tokyo. Byen hadde noen parker, og jeg husker å ha lekt i skog og bekk midt i storbyen.

Men det var tydelig at byen hadde liten plass til sine mange innbyggere, og det grønne var stort sett oppkonstruert. Med de enorme folkemengdene kan jeg nesten ikke skjønne at det finnes noen steder for folk å løpe.

Men Japan er kjent som en løpenasjon, så det kan ikke stemme. Jeg har derfor googlet litt og ser at det absolutt finnes løyper. Mange av disse er i byens få grønne arealer. Det er altså fullt mulig for befolkningen å mosjonere og samtidig få seg noen impulser fra naturen opp i alt det grå.

Grønne lunger

Sammenlignet med Tokyo, er Oslo en bitteliten by. Det er derfor jeg fniste da jeg begynte på universitetet og medstudentene snakket om betongjungelen Oslo. Hadde de ikke sett seg rundt? Oslo er enormt grønt. Selv i dag er det ikke skyskrapere i bygningsmassen, og Oslo gir et vennlig inntrykk til de besøkende. Ikke bare har man den synlige marka som omkranser byen, men det finnes mange grønne lunger i hele byen.

Vi har parkanlegg som Frognerparken, som kombinerer kunst med naturen på flott vis. Ellers har de fleste grøntområdene et naturlig preg og gir muligheter til å fortape seg i naturen. Jeg glemmer ikke besøket i en av de store parkene i Madrid for mange år siden. Det vekket en uventet følelse i meg, til tross for at jeg kun hadde noen få års fartstid i Norge. Jeg opplevde parken som kunstig og hadde bare lyst til å komme meg vekk. Jeg opplevde rett og slett parken som i utakt med resten av byen, noe jeg ikke opplever i Oslo.

Dyreliv

Vi er heldige, vi som bor i Norge. De av oss som ikke bor i bykjernen, får gjerne naturen tett innpå oss. På den aller første løpeturen min, møtte jeg et rådyr. Blikkene våre møttes i en delt forvirring om situasjonen. På løpet jeg er med og arrangerer hver uke, går det for meg litt sport i det å ta bilder av dyr som dukker opp i løypa. Man ser jevnlig ekorn, ender og gjess. Det lille ekornet tenker man kanskje ikke så mye på, men våre røde ekorn er omtrent utryddet av gråekornet i England, så jeg setter ekstra stor pris på hvert møte med ekornet.

I Sørøst-Oslo kan man løpe langs Østensjøvannet, som har et rikt fugleliv. Det som gjorde mest inntrykk på meg en kald vinterdag, var synet av svanene som fløy i ring over vannet. Det var som prikken over i-en på dagens løpetur.

Ugler, grevlinger og rev ser man også tidvis i denne byen, men det er mer sjeldent, og kanskje ikke så dumt. Jeg glemmer ikke mitt første møte med en grevling, på en kveldstur. Da den freste til meg, skjønte jeg at det var best å trekke seg tilbake.

Elg får man også sett her i byen, mest i skogen. Jeg har truffet elgen noen få ganger – ikke minst i hagen min. Jeg må innrømme at frykten for å komme ansikt til ansikt med en elg på en kveldstur i marka gjør at jeg ikke løper i marka om kvelden – spesielt ikke siden jeg stort sett løper alene.

I marka må man også være obs på orm, så jeg passer godt på hvor jeg plasserer føttene mine. Jeg har løpt forbi hoggorm én gang – den sa tydelig ifra at den ikke hadde lyst til å bli forstyrret. Ekstra spenning i hverdagen, på godt og vondt!

Skjulte juveler

Det er veldig lett å gå rundt og ikke få med seg selv de skjulte juvelene. I Sørøst-Oslo rager en høyblokk over motorveien, tilsynelatende alene, og den ser rett og slett litt underlig ut. Kommer man opp dit, oppdager man at det ligger mange lavere blokker rundt. Det er mange trær, ja, men lite aner man at området omkranses av en lysløype på over 2 km i kupert terreng, som gjør at man kan få en fin løperunde på 3,5 km. Den kvelden jeg oppdaget dette, var det mange som var ute og løp. En ordentlig idyll midt oppi den tette bebyggelsen.

Takket være et løpsarrangement her i byen oppdaget jeg turen ned langs Alnaelva. Jeg har kjørt langs elva utallige ganger gjennom årene uten å vite at elva gikk der. Det er et trist og pregløst industriområde som jeg aldri har tenkt noe særlig på. Plutselig sto jeg der, klar til å løpe 6 km nedover elva, fra 179 til 30 moh. Det var fint og fredelig, med gode stier, spennende broer, morsom graffiti, livlig elv, og man kom ut i en fin park. Et urbant eventyr.

En annen type løpetur med grønn setting blant tett bebyggelse er parkrun. I Oslo-området alene er det tre parkruns, der både Tøyen og Nansenparken gir fin avveksling fra tett bebyggelse. I parkruns hjemland, Storbritannia, ser man at lokale krefter klarer å organisere løp i bittesmå parker midt i veldig tett bebyggelse. Da jeg skulle velge meg et parkrun i London i vår, valgte jeg bort løpet der løypa gikk fem ganger rundt parken. Jeg kunne ta meg den luksusen, og samtidig ser jeg at det er flott at tilbudet finnes for de lokale innbyggerne.

Å ivareta naturen

Befolkningen i Norge og verden øker, og det er stort press på de større byene. Det diskuteres om man skal ta mer av Oslomarka, bygge høyere eller presse inn flere boliger i grøntområder. Utbyggerne tøyer ofte strikken, men noen klarer også å lage fine anlegg i samarbeid med kommunen. Nansenparken er et flott eksempel på dette.

Det finnes mye forskning på betydningen av grøntområder for fysisk og psykisk helse. Jeg er blant dem som mener at dette perspektivet ikke må glemmes av byplanleggerne. Vi må ha områder som er store nok til at vi kan boltre oss på dem. Folkehelsen blir bare verre hvis man ikke sørger for å ha nok av naturområder til befolkningen der de bor. I utkanten av bysentrene bør vi beholde naturlige grøntområder, og i bysentrum må vi få til gode grøntområder med plass til å bevege seg. Det vil lønne seg på mange måter.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de senere årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)