Trening

Slik fant 10 løpere løpegleden

Først hadde de så negative følelser og tanker rundt trening at de fant det best å la være. Da de seinere klarte å komme i gang, opplevde de at de negative tankene endret seg og en løpeglede begynte å tre fram. To psykologistudenter ved NTNU har intervjuet deltakerne og sett på hva som fikk dem til å gå fra en inaktiv tilværelse til å bli ivrige løpere, og hva som motiverer dem til å fortsette.
Av Marianne Røhme
Motiverende: Det å trene sammen med andre ble opplevd som svært positiv for de som var med i undersøkelsen. (Foto: Bjørn Johannessen)

I dag opplever deltakerne ren glede ved å være fysisk aktive. Dette som en følge av gode opplevelser med trening og aktivitet, noe som fører til at de får lyst til å gjøre det igjen, skriver de tidligere psykologistudentene Anna Indrebø Halvorsen og Didrik Jeppesen Berg-Hanssen i sin hovedoppgave etter endt profesjonsstudium i psykologi ved NTNU i vår.

En av deltakerne uttrykker:

– Jeg kjenner virkelig på løpeglede. Jeg kan komme ut og smile fra øre til øre og kjenne at jeg elsker det jeg gjør akkurat nå. 

Nå når de har kommet i gang med treningen, ser også deltakerne at treningen har stor positiv effekt på eget velvære og mentale helse. 

– Fysisk aktivitet blir både brukt for å redusere stress og til å få nullstilt seg på en tung dag. Selv om de synes det er tungt og slitsomt under selve økten, blir de motiverte til å trosse lysten til å stå over fordi de vet at de føler seg bedre etter en økt, skriver studentene. 

Deltakerne merket også at de fikk bedre tid til å trene etter at de ble fysisk aktive. Tidligere mente de at de ikke hadde tid til å trene. Etter at de ble fysisk aktive, fant de plutselig tid til å trene. Alle andre betingelser rundt jobb, skole og familie var like, men etter at de begynte å trene, valgte de selv å sette av tid til det. 

Anna Indrebø Halvorsen og Didrik Jeppesen Berg-Hanssen valgte å kalle hovedoppgaven «Hvorfor begynte jeg ikke før?» etter et utsagn fra en av deltakerne i undersøkelsen. Førsteamanuensis Audun Havnen var veileder på oppgaven. Prosjektet var støttet av Stiftelsen Dam og er gjennomført i samarbeid med Kondis. 

Kondistreninga Trondheim: Det er svært sosialt å trene sammen på en Kondistrening. Da det ble utlyst en konkurranse mellom Kondistreningene i Norge om hvem som fikk flest påmeldte i Kondisløpets Maratonsstafett i påska 2022, klarte Kondistreninga Trondheim å stikke av med seieren, og premien «pizza for 3000 kroner», med Kondistreninga Nes rett bak. (Foto: Privat)

Fra Kondistreninga Trondheim

Deltakerne i undersøkelsen ble rekruttert fra Kondistreninga Trondheim og invitert til NTNU hvor de ble intervjuet av studentene. 

For åtte av deltakerne var det en plutselig bestemmelse som gjorde at de begynte å trene. De klarte ikke å sette fingeren på nøyaktig hva det var som hadde fått dem i gang, men det var noe de bestemte seg for. 

Det går fram av undersøkelsen at det er viktig at beslutningen om å starte å trene kommer innenfra og er noe en bestemmer seg for selv. Det er også viktig at en selv kan bestemme aktivitetsnivået og treningsformen. 

– Jeg er ikke nødt til å løpe når jeg skal ut for å trene. Jeg kan likegodt gå meg en tur i Bymarka, sier en av deltakerne og fremhever at denne valgfriheten i intensitet og treningsform gjør det lettere å komme seg ut enn om hun måtte gjennomføre en tung økt hver gang. 

Faste rutiner

De fleste deltakerne opplevde at det var lettere å få trent om de hadde satt av tid til dette gjennom dagen og uka. Alle har de en relativ fast treningsrutine som gjør det lettere å komme seg ut. 

Til å begynne med var den indre motivasjonen for å trene viktig for å komme i gang. Etter hvert ble rutiner og forpliktelser viktigere for å holde treningen i gang. Spesielt på dager der motivasjonen var fraværende. Om en da hadde avtalt trening med noen, var det lettere å komme seg ut. 

Viktig med nærhet til naturen

Seks av deltakerne mente at nærhet til aktivitetene var viktig for å opprettholde fysisk aktivitet. Dersom transport til og fra treningsstedet ble for tidkrevende, var det vanskelig å finne tid til det. Flere av dem poengterte at det å bo i nærheten av skog og mark er viktig for at de skal komme seg ut og være aktive. 

– Det blir fort vanskeligere om jeg må sette meg i bilen og kjøre til et treningssenter, enn om jeg bare kan ta på meg løpeskoene og løpe ut i skogen, sa en av de intervjuede. 

Landsmøtet i Kondis: F.v.: Didrik Jeppesen Berg-Hanssen, Anna Halvorsen og Audun Havnen holdt foredrag om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og psykisk helse under Kondis sitt landsmøte i vår. (Foto: Marianne Røhme)

Mål en glede og forbannelse

Det å sette seg mål med treningen kunne være motiverende når deltakerne så at de klarte å nå målene. Dersom det ble for slitsomt å trene mot målene, var det lettere å gi opp. 

Deltakerne trakk fram at de syntes det var morsomt å se framgang.

– Da vi begynte å trene, oppnådde vi stor framgang. Det var veldig motiverende. Framgangen stagnerte imidlertid etter hvert. Det er det viktig å være klar over slik at en ikke blir demotivert når ting ikke går like mye oppover lenger, mente de.

Anna og Didrik mente å se at dersom en har mer fokus på trening for treningens del, og ikke resultatet, virket det lettere å slå seg til ro med at ikke alle mål ble oppnådd. 

– To av informantene har så lite lyst til å kjenne på skuffelsen ved å ikke nå et mål, at de heller unngår å sette seg mål, skriver de i oppgaven. 

Mestring er viktig

Alle deltakerne mente det var viktig å oppleve mestring i forbindelse med trening. 

– For noen er treningen en helt sentral arena for mestring, og følelsen av mestring er en av grunnene til at de har klart å opprettholde et høyt aktivitetsnivå, skriver studentene.

Flere av deltakerne hadde tidligere dårlig selvfølelse i forhold til trening. De var redde for å skille seg ut på negativt vis. Noen var redde for å trene på senter på grunn av at de var overvektige, og de var redde for at de holdt et for dårlig nivå på gruppetreningene, og dermed sinket de andre. Mange av deltakerne fortalte at det å være de som bidro til at andre fikk redusert treningsutbytte, føltes tungt. Den dårlige samvittigheten gjorde at de vegret seg for å være aktive sammen med andre. 

– Det virker altså som at egen oppfatning av seg selv er med på å påvirke hvor lett man overvinner terskelen for å starte med fysisk aktivitet. Flere informanter legger imidlertid vekt på at frykten for å prestere dårlig eller å bli fraløpt i stor grad har avtatt etter at de selv ble mer aktive. I tillegg bryr de seg også mindre om hva andre tenker om dem og deres prestasjoner, skriver Anna og Didrik i oppgaven og legger til at noen også var redde for at kroppen ikke tålte belastningen ved treningen. Deltakerne syntes det var ubehagelig å bli sliten og ble redde.  

I tillegg til det å oppleve mestring var også sosial støtte og gruppetilhørighet viktig for deltakerne – både det selv å få støtte og oppmuntring fra andre i treningsgruppa, og det selv å kunne være med og oppmuntre andre. 

Det at familien også oppmuntret og støttet dem i treningen, eller at flere fra familien selv ble med på trening, var også viktig. 

– Jeg synes det å trene sammen er en fin måte å være sammen med familien på. Så er det også moro når ungene roper «kjempebra, mamma». Det er jo hyggelig at de vil ha meg med, og at de synes det er hyggelig at jeg klarer det, sier en av deltakerne. 

Flere av deltakerne mente at det å tilhøre et treningsfellesskap ga både motivasjon og overskudd til trening. Det gjorde det lettere å planlegge treningen, og det bidro til at en lettere fikk nye venner og kontakter i voksen alder. 

– Jeg har passert 40 år og det er vanskelig å få nye venner utenom jobb. Etter at jeg begynte å trene har jeg fått mange nye venner i voksen alder, sa en av deltakerne. 

Sammenligning med andre

Anna og Didrik advarer litt mot å sammenligne seg med andre. 

– Det kan være motiverende å sammenligne seg med andre når man presterer på nivå med noen man i utgangspunktet trodde var i mye bedre form enn en selv, men det kan være svært demotiverende å sammenligne seg med andre som er i bedre form enn seg selv, spesielt om avstanden er stor. Dersom en stadig opplever å gjøre denne typen sammenligninger, vil det kunne skape en betydelig barriere for deltakelse i fysisk aktivitet, skriver de. 

Det å se at andre er aktive, kan imidlertid være motiverende. Noen av deltakerne mente at det å se at en venn eller venninne hadde vært ute og trent, bidro til at de selv ble motiverte til å ta seg en tur. Flere av dem fulgte med på hverandre i sosiale medier og på Strava. 

Det kan være vanskelig å få med inaktive i en treningsgruppe. Flere tror at de må trene seg opp for å bli god nok til å være med.

– Om man kjenner noen i god fysisk form som er med i en treningsgruppe, forventer man at alle i gruppa er i like god form. Dette medfører at de synes det er vanskelig å møte opp til organisert aktivitet. Flere av informantene poengterte at det er viktig å få frem at fysisk aktivitet kan være tilrettelagt for alle nivåer. Det å videreføre kunnskap om at det ikke bare er de beste og sprekeste som er med, men også gjennomsnittspersonen, kan ha stor effekt på hvem som ønsker å starte med fysisk aktivitet, skriver Anna og Didrik.

Veien videre

Anna og Didrik synes det er interessant å se hvor mange faktorer som faktisk påvirker den enkeltes nivå av fysisk aktivitet. 

– Vi synes det har vært veldig interessant å se hvordan det å være fysisk aktiv både kan være utrolig vanskelig og enkelt på samme tid. Det har vært spennende å få høre enkelthistorier fra noen som har lykkes med å gå fra fysisk inaktivitet til å bli fysisk aktive, noe som har gitt en bedre forståelse for hvor mange ulike veier man kan ta til en mer aktiv hverdag. Selv om alle informantene hadde sin unike historie, var det likevel mye som tyder på at det er noen fellestrekk blant dem som har lykkes, skriver de i en e-post til Kondis. 

På spørsmålet om det var noe mer de mente det hadde vært interessant å jobbe videre med rundt dette temaet, svarte de: 

– Det hadde vært veldig spennende og sett enda mer på hvordan følelser påvirker om man er fysisk aktive eller ikke. Så er det ikke sikkert det kommer som noen overraskelse at psykologene er opptatt av følelser, men vi tror virkelig at de ubevisste følelsesmessige assosiasjonene man har knyttet til fysisk aktivitet har stor betydning for dette. Mange av dem vi har pratet med, skildrer en opplevelse av å bare «måtte trene», eller en sterk trang til å være i aktivitet. De sier at dette først har kommet etter at de ble fysisk aktive, og hatt mange positive opplevelser med fysisk aktivitet. Dette er noe mange av deltakerne i studien poengterer at de ikke har tenkt så mye over, eller vet hva kommer av. Det var også flere som hadde så negative erfaringer med fysisk aktivitet at de rett og slett ikke klarte å komme i gang. De følelsespregede assosiasjonene kan altså både virke som en katalysator for aktivitet, men også som en stor hindring. Ved å utforske følelsenes påvirkning videre vil man kanskje kunne legge bedre til rette for en økning av den fysiske aktiviteten i befolkningen, samtidig som at man kan få mer informasjon om hvilke faktorer som kan være med på å opprettholde aktiviteten hos de fysisk aktive, skriver de videre.

Anna og Didrik fikk et svært positivt inntrykk av deltakerne på Kondistreninga Trondheim da de arbeidet med denne undersøkelsen. 

– Deltakerne på Kondistreninga Trondheim oppleves som en positiv og inkluderende gjeng, som er opptatt av å heie hverandre fram – helt uavhengig av prestasjon. Dette gjør Kondistreninga til en ypperlig arena hvor man lett kan finne andre å dele løpegleden med. Kondistreninga virker som et godt tiltak som lykkes på mange av de områdene som trekkes frem gjennom forskningsprosjektet, og da særlig måten Kondistreninga bidrar til å skape en god sosial arena for fysisk aktivitet. For oss virker det å være helt tydelig at mange av deltakerne her har funnet en gruppe de ønsker å være en del av, og som bidrar til å aktivisere flere, skriver de.

I dag er Anna og Didrik ferdige med profesjonsstudiet i psykologi og har startet på sin yrkesaktive karriere som psykologer. Anna arbeider som psykolog på et ungdomsteam hos BUP i Trondheim. Her arbeider hun med utredning og samtalebehandling av ungdommer. Didrik har begynt som organisasjonspsykolog hos konsulentfirmaet PWC, hvor han arbeider med blant annet lederutvikling, ledergruppeutvikling, og konflikthåndtering.

Dette er Anna og Didriks råd til dem som vil komme i gang med trening

  • Gjør treningen sosial.
  • Gjør treningsavtaler med venner og familie. Da blir treningen mer forpliktende.
  • Husk at alt er bedre enn ingenting. Økta trenger ikke være verken lang eller blytung.
  • Finn en aktivitet du liker.



© Alle rettigheter. Kondis 

Til toppen