Slagpasient, men ikke slått ut

Dagen etter operasjonen våknet jeg opp på Slagenheten. Tenk her ligger jeg – bare 50 år gammel – og plutselig har jeg blitt slagpasient. Jeg smakte på ordet, og det var ingen god smak. Samtidig så var jeg bare så sinnsykt lettet over å ha kommet unna dette her med livet i behold og uten større slagskader.

Den første tøffe uka

Fysioterapeuten kom og pratet med meg, og vi ble enige om at vi skulle gå en tur i gangen inne på Slagenheten. Jeg kjente da jeg stod opp av sengen, at jeg var fullstendig tom for energi. Det var som om jeg hadde løpt min livs maraton dagen i forveien, og at jeg nå hadde krysset målstreken fullstendig utslitt. Vel, jeg skulle senere få kjenne at dette maratonløpet nettopp var begynt!

Det meste fungerte fysisk helt fint, men det var noe «rart» med høyre ankel. Den kjentes svak. Jeg ble veldig urolig der vi gikk i gangen. Fysioterapeuten mente at det ikke var noe spesielt å se når jeg gikk, og jeg klarte ikke å sette helt nøyaktig ord på hva som var «feil». Men som løper kjenner jeg kroppen min ganske godt, og jeg kjente at her var det noe feil. Jeg begynte å gråte.

På onsdagen gikk jeg en liten tur til en grønn nål (Hammerberget, 188 moh) – det var godt å komme seg ut i frisk luft. Jeg tuslet tilbake til Ahus og kunne fornøyd skrive en aldri så liten turrapport. Den fikk navnet «Sterk som en bjønn!». For de uinnvidde på grønne og røde nåler og andre turmål, anbefaler jeg å besøke www.peakbook.org. 

Dagen etter tuslet jeg en ny og litt lengre tur, som overrasket meg med en skikkelig morsom liten topp som het Tjuvåsen. Jeg startet turen med å blø som en gris og kunne tørt – eller helst bløtt – konstatere at blodfortynnende medisin får blodet til å flyte i strie strømmer!

Begeistrede leger

Foruten turer og litt besøk gikk dagene med til undersøkelser og legevisitter. Jeg ble litt av en snakkis der på Slagenheten, og legene var ofte innom med studentene. De var tydelig på at noe av årsaken til at dette hadde gått så utrolig bra, var at jeg var fysisk aktiv, hadde et relativt sunt kosthold og vært temmelig måteholden med alkohol.

En lege undersøkte karotisartierene (pulsårer på halsen), og hun var over seg av begeistring da hun ikke fant slagg (hennes ord, ikke mitt) inni disse piperørene mine. Igjen fikk jeg bekreftet hvor viktig det er med fysisk aktivitet og sunn kost, og dette ble bare re-bekreftet hver gang jeg var til undersøkelser og legevisitter. 

Jeg ble undersøkt i det vide og det brede for å finne hva som var årsaken til hjerneslaget. Det viste seg at jeg hadde såkalt PFO, eller enklere sagt «hull» i hjertet, og legene mistenkte at dette var noe av årsaken til hjerneslaget.

Fredag kom, og nå ville jeg hjem til jenta mi! Jeg ble testet av ergoterapeut, og spørsmålet man trengte å få avklart, var hvor skadet hjernen min var. Førerkort stod på spill her, og jeg var skikkelig nervøs. Det gikk bra, og faktisk scoret jeg bedre enn gjennomsnittet av den friske befolkningen i min aldersgruppe. Så da ble det «bare» fire uker uten kjøring, puuuuhhh!

Joggetur med Kondistreninga

Lørdag husker jeg ikke helt, utover at jeg sov mye. Det var godt å sove i sin egen seng, men jeg var også litt usikker: Går dette bra? Her er det ingen leger eller sykepleiere som våker over meg og raskt kan hjelpe meg dersom det skjer noe. Jeg er fortsatt utrolig takknemlig for all den pleie, omsorg og vennlighet som alle på Ahus viste meg, og kjenner at samtlige ansatte på Ahus fortjener både takk og lønnsøkning!

Søndag jogget jeg og Kondistreninga Harestua en liten tur langs Harestuavannet. Da kjente jeg hvor vanvittig heldig jeg hadde vært. Tenk at jeg løp her igjen sammen gode venner i vintersola, det var egentlig bare helt utrolig. 

Vi avslutta med kaffe og skravling på vår lille kafe, Gråmerra, og praten gikk høyt innimellom latter og litt tårer også. Men jeg skal innrømme at joggeturen ga meg en liten bismak, eller kanskje heller forsmak på hva jeg hadde i vente. Den gode formen var helt visket ut, og jeg var fullstendig på scratch formmessig. 

Jeg hadde som ved et slag (ha ha ha) mistet både kondisjon, utholdenhet og styrke. Tja, det var som et «omvendt» Kinderegg. En ubehagelig uro over at løpesteget mitt var borte snek seg inn under huden. Jeg løp veldig dårlig teknisk, og igjen var det høyre ankel som var svak og rar. Det var sjokkerende hvor tung turen føltes. 

Allerede mens jeg satt der på Gråmerra, godt omringet av gode løpevenner, startet planlegging av opptreningen – for jeg skulle trene meg opp igjen, noe annet var helt uaktuelt!  Vel, ingen tid å miste tenkte jeg, så utpå ettermiddagen var det bare å komme seg ut på tur i Romeriksåsen. Det ble en fin tur, men jeg burde nok ha forstått at kroppen min, og ikke minst hodet mitt, trengte hvile. 

Fjellet kaller

Som den observante leser nok har fått med seg, så er jeg litt i overkant glad i fjellet. Her finner jeg ro og glede, oftest i selskap med gode venner. Jeg kan nesten ikke beskrive fullt ut en del av de opplevelsene som naturen gir. Noen beveger meg følelsesmessig på en slik måte at jeg blir nesten satt ut, og emosjonene flyter fritt rundt i hode og kropp. Det er å anbefale å sette av tid, enten alene eller med andre, til å vandre på fjellet.

Slå av alt av konkurranseinstinkt, tanker om fart eller andre forstyrrende tanker, mens du sakte nyter naturen og de opplevelsene som den gir.

Min første fjelltur etter slaget ble sammen med gjengen i Peakbook, da vi møttes, nye som gamle deltakere, til tursamling i Hemsedal. Det var helt euforisk å spenne på seg skiene og labbe av gårde oppover og innover fjella. Igjen fikk jeg denne sterke følelsen av hvor heldig jeg har vært, tenk at jeg står her i dag i levende live!

Det ble en lang skitur, og for å være helt ærlig så var jeg fullstendig utslitt da vi kom ned til bilene i mørket etter 10 km på fjellski. Jeg kjente også en sterk uro over høyre foten min. Dagen etterpå var det ny tur, men jeg kjente at jeg ikke kunne bli med. Hjelp, jeg må faktisk hvile! En veldig uvant følelse, tenk å måtte stå over en tur fordi jeg trenger hvile?!

Løpegleden forsvant

Utover desember og januar slet jeg mer og mer. Joda, jeg fikk mange fine turer med gode venner, ikke minst med «broderen» som tok meg med på en uforglemmelig overnattingstur i Drammensmarka. Jeg glemmer aldri hvor mye jeg frøs den natta! (Vintersovepose ble raskt anskaffet etterpå …)

Likevel – gradvis ble den sterke følelsen av lettelse og takknemlighet over å ha kommet fra dette med livet og helsa i behold erstattet av mer vanskelige tanker og følelser.

Høyre ankel, som var litt svak eller kanskje mer korrekt, lite responsiv når jeg løp, var en kilde til uro. Det var også en del andre mindre fysiske plager, og mest av alt var jeg trøtt. 

Likevel var det noe annet som plaget meg aller mest: Jeg følte at jeg var i ferd med å miste kontrollen over mitt eget liv. Det var veldig mye som var uavklart med tanke på videre behandling etter slaget, og jeg bestemte ikke lenger over mitt eget liv og helse – det var det noen andre som gjorde. Legene på Ahus vurderte frem og tilbake hva som var årsaken til hjerneslaget, og den videre behandlingen. Det var uvisst om jeg skulle bli hjerteoperert eller ikke, og jeg hadde ikke stort jeg skulle ha sagt.

Følelsen av at jeg var i ferd med å miste kontrollen over livet mitt, ble veldig vanskelig å håndtere.

Det ble mindre løping, løpesteget var borte, og det var utrolig tungt fysisk. Jeg kjente at jeg var i mitt livs dårligste løpeform, og foten var fortsatt rar. Realiteten var at jeg hadde blitt demotivert, at jeg hadde mistet motivasjonen.

Opp- og nedturer

På bursdagen min, helt plutselig, løsnet det, og steget kom tilbake i full fart. Jeg kjente lykken boble opp i meg, og ikke minst da jeg så 4-tallet på klokka for første gang siden slaget. Det ble en boost, og jeg klarte igjen å tenke fremover og så smått planlegge videre trening. 

Mot slutten av januar fikk jeg av ulike årsaker innvilget et rehabiliteringsopphold på Steffenrud, men det ble dessverre en nedtur av dimensjoner for meg. Det jobber mye bra folk på Steffenrud og de har mange ulike hensyn å ta for å ivareta ulike pasientgrupper, men for min del ble dette helt feil. Det var svært strenge restriksjoner for å unngå korona, og jeg fikk ikke lov til å reise hjem i helgene eller motta besøk. Videre var det restriksjoner på treningen min. Det ble rett og slett for tøft for meg å ikke få lov til å trene slik jeg ville, ute i naturen. 

Jeg endte opp med å føle meg hensatt til en kombinasjon av gamlehjem og fengsel. Jeg var ikke mentalt forberedt på å komme så tett på svært alvorlig slagskadde mennesker, noe jeg taklet dårlig. Flesteparten av pasientene var eldre mennesker med alvorlige skader etter sine slag, og svært synlige utfall. Jeg fikk en tanke om at «slik kan jeg også bli hvis det skjer noe mer med meg». Jeg ble redd da jeg så hva som kunne ligge å vente i fremtiden, også for meg.

Det som også skremte meg, var hvor dårlig jeg taklet dette. Jeg burde klare å omgås andre slagpasienter, men jeg klarte det ikke særlig godt. Etter en uke reiste jeg hjem, og det var bra både for meg og for Ida. Vi falt mer til ro igjen, og hun slapp å være redd for hva som skjer med mamma.

Mars kom, og selv om jeg hadde en tung periode, så var det stor gjensynsglede med mange gode løpevenner på Landsmøtet til Kondis. Hanne og jeg fikk oss en flott skravletur i vårsola, og jeg kjente at midt oppi alt det vonde så er det veldig mye lykke i fysisk aktivitet sammen med gode venner.

April var en opptur av dimensjoner, og svært etterlenget. Trønderbataljonen bestående av Harald, John Erik og jeg reiste av gårde til Berlin, og det ble en helt fantastisk helg med Hasenheide Park run, sightseeing, mye god mat og halvmaraton i Berlins gater med en helt utrolig stemning hele veien. Jeg kjente på en voldsom klump i halsen da jeg så Brandenburger Tor og målgang. Tenk, jeg løper her! Det ble sterkt.

Hjerteoperasjon

Om april var en opptur, så var sannelig mai en nedtur. Hjerteoperasjonen ble utført, og jeg var lettet. Endelig var mange måneder med mye usikkerhet vedrørende videre behandling ved veis ende. Jeg var veldig klar for å ta tilbake kontrollen over mitt liv, men så mistet jeg den igjen. Formen var fullstendig på bunn – nok en gang. Jeg var helt ribbet for kondisjon og utholdenhet, selv den minste lille rusletur ble slitsom.

Jeg var nå satt på to ulike typer blodfortynnende medisiner, og blåmerket dukket opp overalt på kroppen. Jeg var mye demotivert over den dårlige formen. Likevel ble det noen fine rusleturer med kompiser, og de var alle tålmodige og ventet på meg når jeg stod der og bare måtte få ned pulsen.

Fortsettelse kommer i neste nummer.